ingrid gurine

(Følgende er en skoleoppgave i faget Geofag 2)

 

"For over ti år siden fremmet den daværende regjeringen, med KrF i ledelsen, forslag om å ikke starte oljeboring i sjøen rundt Lofoten, Vesterålen og Senja ? de såkalte nordområdene. De ønsket dette grunnet det særskilte økosystemet i området, med rike fiskeforekomster og en ressurssterk kyst. Da en ny regjering kom i 2005 under ledelse av Arbeiderpartiet, var innstillingen fremdeles den samme; nordområdene skulle fredes for oljeboring.

På knappe fem år har innstillingen derimot endret seg. Nå diskuteres det mer enn før om utredning av oljeforekomstene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, og seismiske undersøkelser (studier av hvordan lydbølger forplanter seg gjennom jordskorpa for å finne ut om det skjuler seg petroleumsforekomster der, Terra Nostra 2008) har allerede blitt gjennomført. Det er blitt kartlagt at området skjuler rike forekomster av olje og gass, og en rekke organisasjoner, staten ved Oljedirektoratet inkludert, frister med tanken på å utvinne disse ressursene. På den andre siden står miljøforkjemperne og fiskerinæringen. Hvem har rett?

 

Det er ingen hemmelighet at petroleumsvirksomhet fører til miljøskadelige utslipp. Dette innrømmer til og med oljeindustrien, men de tar også klart standpunkt i at de jobber kontinuerlig mot reduksjon av de skadelige utslippene og rensing ved raffinerianlegg. Når det kommer til nordområdene, som tidligst vil være i drift i 2025, kan oljenæringen da argumentere med at kunnskapen og rensingen rundt utslipp innen petroleumsvirksomhet kan være kraftig forbedret innen da. De ønsker med dette å utkonkurrere miljøvernerne.

Et annet argument ojenæringen bruker for å fremme sin sak om oljeboring i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, er økningen i arbeidsplasser virksomheten vil gi. En rapport utgitt av Oljeindustriens Landsforening tidlig i 2009 viste at oljevirksomhet i nordområdene vil gi opptil 2000 nye arbeidsplasser i Nordland. Oljen kan ha en verdi på 600 milliarder kroner. Nettopp dette med penger spiller en vesentlig rolle i debatten. Norsk oljevirksomhet vet at det er penger å tjene på å utvinne olje i nordområdene, og at oljen som finnes der er trengende hos den norske befolkningen og verdenssamfunnet generelt. Oljenæringen sier også at dersom ikke de utvinner denne oljen i nord, vil et annet land sin olje erstatte behovet for olje, og dette landet har ikke nødvendigvis så god kunnskap og beredskap som det norsk oljenæring har. Et utslipp ved en slik oljeboring kan få enda større konsekvenser enn et utslipp i Norge. Et annet argument er det faktum at Norge kun har hatt ett stort utslipp i tida hvor det har vært aktiv oljevirksomhet i landet ? i 1977 på Ekofiskfeltet i Nordsjøen. Sjansene for et utslipp er derfor relativt små.

Nei-sidens sterkeste argument, ødeleggelse og forstyrring i fiskebestanden, blir svart ved at oljevirksomhet er en kortvarig virksomhet og at de seismiske undersøkelsene kun vil foregå i et avgrenset tidsområde med hensyn til fiskebestanden. Det påstås også at dersom fiskene blir skremt bort på grunn av seismikken, vil de returnere straks de seismiske undersøkelsene er ferdige.

 

Når det kommer til organisasjonene og virksomhetene, for ikke å snakke om bygdene, som kjemper mot oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, er nettopp fiskebestanden ett av de klareste argumentene; havområdet er ett av de viktigste gyteområdene for torsk. Dersom det blir startet oljevirksomhet i området, kan dette ødelegge for torskens reproduksjon og føre til en minket bestand, noe som igjen vil ødelegge økosystemet i området ettersom én dyreart påvirker en annen. Området er også særegent når det kommer til fugleliv og pattedyr.

Det andre klare argumentet for nei-siden er konsekvensene oljeindustrien har på miljøet. Det er, som nevnt, ingen hemmelighet at petroleumsvirksomhet fører til miljøødeleggelser, se bare på ulykken i Mexigogulfen april/mai 2010 og følgene den fikk. Skal Norge, som et forbilde for verdens mindre utviklede land, gå foran og være et av verdens mest forurensende land? Miljøforkjemperne mener at Norge heller burde brukt pengene som kreves for å kartlegge og bore etter oljen i nordområdene, til å utvikle den fornybare energien og dermed gå foran som et godt eksempel på verdensbasis. Her kommer altså økonomien inn i bildet også ? ja, vi kommer til å tjene godt på oljevirksomheten i nord, det er jo tross alt bevist, men inntektene er kortvarige. Satsing på "evigvarende" fornybar energi vil derimot ikke tjene det norske samfunnet med kortvarige inntekter, men inntekter langt inn i den fjerne fremtid. Kortvarigheten i oljevirksomhet er også et argument nei-siden bruker når det kommer til arbeidsplassene oljeboringen vil føre med seg. Mange arbeidere og ingeniører vil få arbeid der og da, men hvor skal disse ta veien når oljen en gang tar slutt? For det gjør den ? innen hundre år kan det være tomt for olje på verdensbasis.

 

Så, hvem bør vinne frem i denne debatten? Er det ja-siden med sine argumenter om penger, arbeidsplasser og forbedringer av rensing når det kommer til olje og utslipp, eller er det nei-siden med fiskerinæringen, miljøet, kortvarigheten og selve Tellus i ryggen?

 

Spør du meg, bør vi la oljeforekomstene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja ligge i fred slik de er. Det har vist seg at olje ikke er en energikilde å satse på ettersom den tross alt ikke varer evig. Pengene som kreves for å utvinne olje (det er snakk om milliarder) kan heller brukes til utvikling av langtvarende energikilder, såkalte fornybare energikilder, som vind-, vann- og bølgekraft. Det er en tryggere, langsiktig for ikke å snakke om tillitsvekkende og fornuftig vei å gå med tanke på at lille Norge langt oppe i nord er et forbilde for de mange fattige land i sør. Med andre ord; oljeboring i nordområdene er ikke forsvarlig å gjennomføre."

 

 

Kilder:

NRK Nordland - http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nordland/1.6505618

Nasjonal Digital Læringsarena - http://ndla.no/node/11469

Oljeindustriens Landsforening - http://www.olf.no/no/Faktasider/Miljo1/havmiljo/

Egne kunnskaper

Lærebok: Terra Nostra, Oslo, 2008

 

"Om ikke mye, så i alle fall litt"

 

Nå har alle her på skolen gitt en dag til MYSA. Alle har jobbet, tjent inn penger, fått en god følelse for å ha hjulpet mennesker som trenger det. Alle har vi nå hjulpet barn og unge, jevnaldrende, yngre og eldre, men hvor mange har egentlig ytt skikkelig?

Når skolen annonserer at det skal være en internasjonal dag med en påfølgende arbeidsdag ? en såkalt "gi en dag" ? jubler mange av elevene. Arbeidsdag i deres ører betyr nemlig fridag. En dag de kan sove lenge, spise frokost (eller rettere sagt middag) på Mac Donalds, og bare nyte tilværelsen. Hvor mange sender egentlig en eneste tanke til de man faktisk skal bruke denne dagen til å hjelpe? Hvor mange finner seg et arbeid, jobber og sliter fra åtte til femten, og tenker at "nå gjør vi en god gjerning"? Er min oppfatning av den norske ungdommen korrekt, er det et stort mindretall som faktisk gjør som forventet denne dagen. Hvorfor det? Bryr vi oss ikke om folk som ikke har det like bra som oss?

 

Ungdom i Norge ? og i andre likesinnede land hvor velstanden er høyere enn gjennomsnittet på verdensbasis ? har nok med seg selv. Mange synes skolen er altfor krevende, det er vanskelig å stille opp til forventningene, og det er liten tid til overs for å bry seg om andre. De fleste har også en jobb i tillegg, og de har i alle fall ikke tid! Døgnet har for få timer, skylder mange på, tida strekker ikke til.

En annen ting som ikke strekker til, i følge norsk ungdom, er penger. De har såvidt penger til å klare seg, skolen er ikke akkurat noe godt betalt arbeid, så penger å avse til de fattige har de ikke. Derimot har nærmere alle som klager over egen økonomi, råd til å kjøpe seg et par nye sko og noen nye klesplagg hver uke! Jeg regner ikke med at de er gratis.

Til sist er det mange som klager på at de ikke stoler på at pengene de gir, virkelig kommer frem til de som trenger dem. "Jeg stoler ikke på organisasjoner som sier at de driver bistand", kan enkelte finne på å si. Er derimot alle organisasjoner like utroverdige? Man grer alle under én kam når man sier at man ikke stoler på de som samler inn penger til trengende, for det er ikke alle som godter seg med pengene selv. Det krever ti-femten minutter på internett for å finne en organisasjon som driver bistand du føler at du kan stole på. Om det er en internasjonal, nasjonal eller lokal organisasjon, spiller ingen rolle. Det viktigste er at du stoler på at denne organisasjoner bringer pengene dine frem dit de skal, og at de blir brukt på det som er lovet.

Verstingene skylder på alle de tre argumentene nevnt ovenfor. Dessverre er ikke verstingene få. Mange norske ungdommer finner på unnskyldning etter unnskyldning for ikke å hjelpe til. Er vi virkelig blitt så likegyldige og selvopptatte? Tenker vi aldri på at det kunne vært oss som var i den situasjonen?

På den annen side er det heldigvis noen norske ungdommer som sender tanker til andre deler av verden. Om de er små spiller ingen rolle. De viser at de bryr seg, og alle viser det på ulike måter;

De pengelense ungdommene gir ikke faste bidrag, men kjøper kanskje lodder hos ei dame som sitter på det lokale kjøpesenteret og annonserer med at pengene er til inntekt for Redd Barna. Andre putter vekslepengene i bøssa på Rimi som går til UNICEF. Om det er ti, tjue eller femti kroner har lite å si. Litt er alltid bedre enn ingenting, sier disse ungdommene.

De stressende ungdommene som har liten tid til overs gir kanskje faste månedsbeløp. En viss sum trekkes da fra kontoen deres på samme dato hver måned, og de trenger ikke tenke på å sette av tid til å være et godt medmenneske. I sin stressende hverdag med krevende skole og kanskje en deltidsjobb, får de likevel gitt en sum penger til de fattige andre steder i verden.

De tvilende ungdommene som har problemer med å stole på organisasjoner, har satt av litt tid til å sette seg inn i enkelte organisasjoner for å finne én de synes gjør en god og ærlig jobb. For noen gjelder dette en internasjonal organisasjon, som UNICEF, mens for andre er det kanskje en mindre, nasjonal organisasjon som Strømmestiftelsen som de finner gode nok til å donere penger til. De siste, oftest mest tvilende, gir penger til lokale. Ofte er kirken en favoritt; alle vet jo at kirken er en ærlig og trofast institusjon.

Dette er såklart ikke et fasitsvar på hvordan norsk ungdom er. Alle har sine grunner til å støtte og til ikke å støtte bistand. Argumentene viser en oversikt over hvordan enkelte kan tenke over situasjonen i dagens internasjonale samfunn. Alle er klar over at å være nordmann er ikke som å være en kenyaner, og at det er mange som bare kan drømme om de privilegiene vi tar for gitt, som svømmehaller, korps, gratis utdanning og et rikelig utvalg av matvarer. Vi vet at vi har det bedre enn de fleste her på jorda, men hvordan har egentlig verdens fattige befolkning det? Hvor mange er klar over det?

Det er her slike skoleopplegg kommer inn i bilde. De opplyser den likegyldige, selvopptatte norske ungdommen om hvordan rundt 1 milliard av verdens befolkning lever. Slike opplegg får selv den mest pengelense, stressende, tvilende, likegyldige og selvopptatte ungdommen til å stoppe opp og tenke; "gjør jeg noe for å hjelpe disse? Gjør jeg nok?".

Ferske tall (fra juli 2010) viser at like under 1 milliard mennesker lever under fattigdomsgrensa*. Selv om tallet er blitt redusert siden 2009 ? hvor 1 023 000 000 mennesker levde under fattigdomsgrensa ? er det fremdeles for stor andel av verdens befolkning som kort og greit ikke har det bra økonomisk. Fattigdomsgrensa ligger på 2.5 dollar, eller 8-10 kroner, per dag. Gjennomsnittsnordmannen lever på over tusen kroner dagen. Mens en fattig person våkner opp om morgenen og legger seg om kvelden med tom mage, våkner og sovner en nordmann god og mett. Mens den fattige bruker dagen på å jobbe for en minimum sum av penger under dårlige arbeidsforhold hvor faren for å skade seg er stor, jobber en nordmann i trygge og gode omgivelser for en relativ høy lønn eller han/hun går på skole for å engang kunne jobbe på en sikker og velfungerende arbeidsplass med en stabil og god lønn.

 

Jeg håper at om ikke så altfor mange år har norsk ungdom fått opp øynene. De har innsett at selv små summer hjelper, og i stedet for å kjøpe seg et par sko for 300 kroner som de egentlig ikke behøver, gir de pengene til noen som virkelig trenger dem. 300 kroner for en person i den fattige delen av verden, betyr så mye mer enn de gjør for deg. For 300 kroner kan du sponse x antall vaksiner, du kan brødfø x antall barn og unge, eller du kan støtte skolegangen til en person som ellers ikke ville hatt en mulighet til å lære.

Det er dette "gi en dag" handler om. Uansett hva du velger å gjøre denne dagen, er det viktig å stoppe opp og tenke på hvem du faktisk jobber for. Hvem som kommer til å få pengene du samler inn, og hvordan disse pengene vil lyse opp hverdagen til denne personen, om ikke mye, så i alle fall litt.

MYSA er et alternativ til OD. Hadde dere en slik dag på din skole?

 

Verdensreligionen islam bygger på læren om profeten Muhammed og hans liv. Ifølge denne læren, skal en tro muslim gjennomføre fem plikter i løpet av sitt liv ? trosbekjennelse, bønn, velferdsbilag, faste og pilegrimsreise. Disse fem pliktene går under navnet de fem søylene. Denne oppgaven skal videre omhandle den fjerde plikten, fasten.
Fasten finner sted i den niende måneden i det muslimske året, ramadan. Fasten blir da også ofte kalt ramadan. Denne måneden kommer til ulik tid hvert år i vår kalender ettersom året ikke har like mange dager i de to kalendrene. Dette er forøvrig klargjort lenge før fasten inntreffer, og fører til lite problemer for muslimene som lever i samfunn som følger vår kalender.

Fasten ? eller ramadan ? varer i rundt tretti dager, og går ut på at man verken skal spise, drikke eller ha seksuell omgang mellom soloppgang og solnedgang. All mat og drikke er "ulovlig" under fasten ? til og med vann er det ikke lov å innta. Fasten brytes ved solnedgang med et lett måltid, ofte suppe. Etter rundt tretti dager er fasten ferdig, da blir det feiret en høytid kalt id-al-fitr. Dette er en av de største høytidene i islam, og varer i mellom en-tre dager.
Det er (heldigvis) ikke alle som trenger å gjennomgå fasten. Gamle, barn og kronisk syke slipper unna, og blir fremdeles sett på som verdige muslimer.

Hvordan er egentlig denne langvarige fasten for verdens 1.57 milliarder muslimer (Religioustolerance.org, 2010) ? hvorav 150.000-180.000 (Minerva.as, 2010) bor i Norge? Jeg har valgt å ta for meg de fastende muslimene i Norge ettersom jeg selv er norsk og vet hvordan forholdene er her.

Enkelte muslimer som bor i Norge ser på fasten som et høydepunkt i året, likt kristne ser på juleaften. Faktisk er det ganske mye med fasten som minner om den kristne høytiden ? under festen etter fasten, id-al-fitr, blir det utvekslet pakker, spist god mat og tilbrakt gode stunder sammen med familie og venner. Muslimene kler seg i fine klær, sitter på tepper og feirer at de har gjennomført fasten og tilfredstilt Allah (den muslimske guden) sin vilje. Dette fikk vi se under episoden av NRK-serien På tro og Are som omhandlet religionen islam.

En annen positiv ting ved fasten vi fikk se under denne serien, var at familien samlet seg for å finne på noen aktiviteter sammen ? som et slags ramadan-hjul som ble snudd på for hver dag som gikk i fasten. Alle familiemedlemmene hjalp også til under måltidet som brøt fasten etter solnedgang.

De muslimene som faster under ramadan, har som oftest et godt forhold til religionen sin. De tror på Allah, og ønsker å gjøre slik Allah vil. Familien i serien sier at fasten da vil oppleves som en koselig måned hvor man styrker sitt forhold til Gud via avståelse fra livets goder, samt ved å be. Bønn er en viktig del av fasten.

Det er derimot ikke bare fryd og gode stunder ved fasten. Som nevnt kan man ikke innta verken mat eller drikke mellom soloppgang og solnedgang. I Norge tilsvarer dette nærmere seksten timer uten mat og drikke. Seksten timer er lenge ? og ikke bra for kroppen dersom man ikke er helt frisk. Det er nok derfor at ikke alle, uansett omstendigheter, må gjennomføre denne søylen.
Selv om en muslim faster, må vedkommende fremdeles ta del i det norske samfunnet. Muslimske elever i den norske skolen kan ikke ta seg fri under ramadan, og ikke alle voksne har mulighet til å ta seg noe fri fra jobben. Derimot er det enkelte som legger en-to av ferieukene sine til fastemåneden, slik at anstrengelsene og oppgavene blir noe mindre.
Når det kommer til trening, er dette noe som enkelte muslimer fortsetter med selv under fasten. Under den nevnte episoden av På tro og Are fikk vi se den fastende familien drive med løpetrening. De syntes det var en god ting å kunne trene, men de ble svært tørste ettersom de ikke hadde noen mulighet til å slukke tørsten.

Under ramadan må man som sagt spise før soloppgang. Dette fører til at fastende muslimer i Norge må stå opp for å spise klokka fire om morgenen (i Oslo). Da begynner dagen, og dagen varer ? uten mat og drikke ? helt til sola går ned. Da har det, som nevnt, gått rundt seksten timer. En må ha en god viljestyrke, et godt forhold til gud og religionen islam, samt god allmenntilstand for å klare å gjennomføre dette. Fasten er på ingen måte en enkel del av islams lære ? noen vil til og med hevde at det er den vanskeligste.
Det har også vært store diskusjoner om hvorvidt det i det hele tatt er helsemessig smart, selv for en frisk person, å gjennomføre fasten. Ernæringsfysiologer oppfordrer ingen til fullt ut å gjennomføre ramadan ? rett og slett fordi kroppen ikke har godt av det. Selv ser muslimene på det som en indre renselse (TV2.no, 2010), og en måte å tilnærme seg gud. Dessverre er det ikke alle som ser dette som en positiv måte å nærme seg gud på, og velger derfor å avstå fra fasten.

Som man kan se, er det både positive og negative sider ved fastemåneden ramadan og den fjerde søylen i islamsk lære. Et godt forhold til gud, god allmenn helse og visshet om hva man gjør er nødvendige faktorer for å gjennomføre denne "indre renselsen". Dersom disse blir oppfylt kan ramadan, selv for norske muslimer som lever i det norske samfunnet, bli en koselig måned som man gjentar år etter år så lenge man kan.

Se også dette innlegget om første dag i ramadan.