ingrid gurine

Sting i hjertet - uten grunn.

  • 20.09.2012 - 14:30

Når kvelden kommer og jeg skal legge meg til å sove, kommer alle mulige slags tanker opp i hodet og vekker meg opp. Noen av dem er verdt å bli bekymret for, som at jeg skal dø en dag, men andre tanker som får det til å gnage langt inn i hjerterota på meg er fillesaker. Hendelser som hendte for en årrekke siden, og som helt sikkert ingen andre enn jeg husker. Jeg klarer ikke å legge dem fra meg. Tanken på hvor dum jeg følte meg da de skjedde, følger med meg til denne dag. Kanskje klarer jeg ikke legge ting bak meg, gå videre? Men hvorfor slike teite hendelser?

Som den gangen jeg på 4H-møte oppropet svarte med mhm i stedet for ja, slik alle andre gjør, og de eldre ungdommene begynte å le og hviske seg i mellom.

Som da jeg en gang på videregående klarte å uttale chilinøtter feil, og guttene i klassen fikk seg en god latter.

Som den dagen jeg var teit nok å si til min bestevenninne at hun ikke passet hull i ørene.

Som alle de gangene jeg har svart feil på et spørsmål fra læreren.

Og inne i mitt lille hode har alle disse hendelsene (og flere med dem) blitt til at folk finner meg dum. Og hvem vil vel være med dumme mennesker? Så disse hendelsene blir av meg tolket som grunn til at jeg ikke har kontakt med noen av mine tidligere klassekamerater, at jeg ikke fant meg noen å "henge med" i Kristiansand, at jeg for det meste sitter rolig og stum i pausene på jobb mens kollegaene prater om alt og ingenting. Ja, mye kan finne sted i toppen hos meg en sen kveld.

Long time no see

  • 18.09.2012 - 16:39

Hei alle sammen (om dere fremdeles er der)

Jeg har hatt det travelt, slitsomt, tungt og vanskelig siden jeg kom hjem fra Tanzania. Å reise til Afrika er noe av det beste jeg har gjort - det kjekkeste, morsomste, mest lærerike, interessante og spennende - men det har også vært det tyngste, tøffeste, vanskeligste og utmattende. Ikke på grunn av vanskelighetene som er å se der nede, men på grunn av meg og hvordan jeg er. Jeg har alltid hatt det litt vanskelig, men har allikevel klart å gjøre det jeg vil gjøre her i verden. Jeg har jo tross alt vært i Afrika to ganger, og jeg er bare tjue år! 
Men ettersom jeg har blitt eldre, og spesielt etter tanzaniaturen, har jeg måttet innse at jeg ikke fungerer optimalt. Jeg klarer ikke gjøre det jeg vil, jeg blir så sliten. Jeg har måttet innse at jeg kanskje ikke kan arbeide for å "redde" Afrika allikevel, at jeg kanskje må ta til takke med et "enklere" yrke (om jeg i det hele tatt klarer det). Det er trist.

De siste dagene har jeg tenkt mye på å begynne å blogge igjen. Men dersom jeg starter, vil bloggen bli noe annerledes. Jeg har ikke lengre energien til å sette meg inn i samfunnsspørsmål og politiske debatter. Jeg leser ikke lengre Aftenposten Innsikt, men VG. Jeg vraker nyhetene til fordel for Gøy på landet. Noen vil kanskje si jeg har forandret meg, og kanskje har jeg det. Jeg spiser mer og mer kjøtt, og handler mer og mer ting jeg nødvendigvis ikke må ha. Men innerst inne er jeg jo fremdeles meg selv - sosialisten, økoterianeren, afrikaelskeren, samfunnsentusiasten, amnestyaktivisten - disse sidene har bare måttet vike til side for at jeg skal kunne komme meg opp om morgenen (noe jeg forøvrig ikke gjør så ofte) og komme meg gjennom dagene. Jeg trenger å ikke tenke, leve overfladisk, leve livet uten å tenke på alt og alle som blir negativt påvirket av vår levemåte.

Så sånn er det. Hvordan har dere det, da? :-) 






hits