ingrid gurine

Gå og kok hodet ditt!

  • 30.04.2010 - 16:10

Hvorfor banner man egentlig?
Litt merkelig spørsmål kanskje, men har du noen gang tenkt over det?  Jeg personlig har aldri reflektert over hvorfor vi bruker slike ord, og hvor ordene har sitt opphav.
På tirsdag hadde vi derimot en liten samtale omkring temaet banning i spansktimen. Jeg går i en spanskklasse hvor godt over halvparten ikke interesserer seg for å lære spansk. Dette frustrerer nok spansklæreren vår, fordi noen ganger kommer hun med enkelte utbrudd. Hun sier ikke alltid ordene direkte ut, men vi skjønner jo hva hun ønsker å si... Hun har nok lagt merke til at mange av oss synes det er fascinerende, og ofte spør om hun kan si noen spanske banneord til oss.
På tirsdag tok hun da altså temaet opp, på grunnlag av interessen vi har vist for temaet. Jeg må bare si at hun ikke ramset opp en rekke banneord! Hun er jo tross alt lærer, og en veldig språkinteressert lærer (hun kaller seg selv for en språknerd). Hun fortalte oss bakgrunnen til hvordan ulike banneord har oppstått, og dette fant jeg veldig interessant. Jeg hadde jo, som nevnt ovenfor, aldri reflektert over hvorfor vi bruker banneord.



Opphavet til banneord varierer fra kultur til kultur, alt etter hva som er tabu i den enkelte kulturen. I Norge har de fleste banneordene opphav i gudstro. Mange av banneordene henviser til ulike steder, ting og/eller personer fra kristendommen. Som for eksempel faen (fanden), satan, helvete og herregud. Sistnevnte er et ord som folk flest ikke anser som et banneord lengre, men spansklæreren fortalte at da hun gikk på barneskolen var dette et av de styggeste ordene man kunne finne på å si.
Etter å ha fått vite hva som er opphavet til banning, forstår jeg bedre mormor når hun får helt kav når jeg sier fader. Mormor synes nemlig dette er det styggeste banneordet man kan si, og kanskje var det det for noen tiår siden?

I andre kulturer, har banneordene opphav i andre tabu temaer, slik som kroppslige ekskrementer (shit), incest (motherfucker) og sex (fuck you). Banneordene som har opphav fra disse områdene, er veldig vanlig i blant annet England og latinske land. I tillegg er det i disse landene veldig populært å henvise til noen sin mor. Da på en noe nedlatende måte, som i hijo de puta (horesønn).


Det som jeg fant aller mest interessant, var at enkelte kulturer finner ting som er helt vanlige i d
en vestlige kulturen, som tabu. Et eksempel er Maoriene på New Zealand. Dette er en etnisk gruppe som finner hode tabu. Det verste banneordet man kan si på deres språk - maorisk - er "GÅ OG KOK HODET DITT".
Vi lo godt da...



Jeg sitter her noe rød i fjeset etter å ha skrevet dette innlegget, men jeg fant temaet så interessant at det var verdt å skrive et innlegg om det. Håper dere likte det, og fra nå av får et annet syn på banning!




Blablablablabla

  • 30.04.2010 - 15:40
De to siste dagene har både vært chill og stressende; jeg har hatt fri fra skolen og har kunnet sove lenge. Samtidig har jeg strevet på med matematikk, ettersom jeg skal ha heldagsprøve i det på tirsdag (se innlegget fra i går som jeg skrev i full frustrasjon!). I dag gikk det derimot ganske OK, fikk til sannsynlighetsregning og hele pakka, men så kom jeg til venndiagram - noe jeg har glemt helt ut fra i fjor! Jeed...

I alle fall, når klokka blir fem i dag er det HELG. Da kommer verdens beste gutt, og matteboka skal bli gjemt bort : D

I morgen er det den store dagen for lillebroren min. Da står han nemlig som konfirmant. Han ser vel helst frem til å bli ferdig med alt styret, tenker jeg. Selskap er ikke helt hans greie - liker best å sitte oppe på rommet og gro x-box (som de fleste andre på den alderen?).
For min del, innebærer dagen å prate med slekt som man sjelden ser og selfølgelig å teste ut bunaden før 17.mai. Jeg har visst vokst siden i fjor, for vi står overfor et skjorteproblem. Skjorta mi er nemlig for liten i halsen, så det er ikke mulig å få festet søljene. Haha! Da er det bra at de fleste venninnene mine har samme type bunad, slik at jeg kan låne en.
(Takk, Ida!)
Jeg putter inn et snart to år gammelt bilde av meg hvor jeg har på meg bunaden : ) Det er forøvrig en sunnhordlandsbunad, hvis du skulle lure på det...


Og bare for å sette prikken på i'en:
Jeg hører på et album som heter The Pop Heroes på Spotify, og jeg er en jente som HATER pop! Matte gjør virkelig noe med meg... Flaut å innrømme, men ja; dagens pop er kanskje ikke så ille?... Fengende er det i alle fall ;P

AUCH!

!#/&?!&#!!@&/"?!%!

  • 28.04.2010 - 21:34
Skoleåret går mot slutten, og et klart og tydelig bevis på det er de forbanna heldagsprøvene! Jeg burde ikke klage, jeg har to heldagsprøver mindre enn de fleste, men når jeg nå sitter her og øver til den siste og desidert VERSTE klarer jeg ikke å la være å ynke meg.
JEG HATER MATTE!



Altså... jeg forstår meg rett og slett ikke på det. Hva f*** er 10 i det heksadesimale tallsystemet i titallssystemet? Hørt om å vise eksempler i boka!? Argh!
Ørten tallsystemer er ikke det eneste som plager meg... Siden jeg første gang arbeidet med sannsynlighetsregning, har jeg vært dødsforvirret. Kan man regne ut sannsynligheten for hvilket øye terningen viser? Ja, ok da, men jeg bryr meg ikke!

Nå skal jeg drite meg  selv litt ut her... Jeg fatter nemlig ikke deling! Og da er det ikke snakk om innviklede delestykker med både algebra og brøk, men enkle, ordinære delestykker. Jeg aner ikke hvordan jeg skal regne ut 86:4 uten å bruke kalkulator!

Jeg tror jeg dør! Tirsdag er det heldagsprøve, og jeg får ikke til basis matematikk engang. Er det merkelig jeg har den letteste matten?


Dette kan jeg bare drømme om!

Mandag 12.04: Jamii Bora & Kaputei

  • 27.04.2010 - 11:45
Dag 6:




Jamii Bora - som betyr Bedre familie - ble startet av svenske Ingrid Munro og femti gatetiggere i 1999. Historien startet derimot lenge før. Munro hadde jobbet i Kenya sammen med sin mann, og her hadde hun engasjert seg i å hjelpe kvinner til å komme seg ut av tiggerstadiet og slummen. I 1998 orket hun derimot ikke mer, hun var gammel og ville pensjonere seg. Dette fikk hun ikke lov til av kvinnene hun hadde hjulpet, de sa at hun ikke kunne forlate dem nå. Det ente med at Munro sa at hvis kvinnene klarte å vise henne at de kunne spare, skulle hun låne dem det dobbelte og samtidige hjelpe dem videre. Kvinnene besto utfordringen; de sparte 8000 kenyanske shilling, noe som tilsvarer like over 650 norske kroner. Munro måtte holde løftet sitt, og bladde opp 16 000 kenyanske shilling. Slik begynte historien til Jamii Bora. Nå har selskapet derimot blitt en bank, men prinsippet er fremdeles det samme; hvis oss at du kan spare, og vi vil låne deg det dobbelte.

 

Viser man at man er en trofast kunde som har tatt opp en rekke lån over et par år, og samtidig betalt alt tilbake, kan man til slutt ta opp et huslån. Da kan man kjøpe et hus i Jamii Bora?s nybygde landsby, Kaputei, og på den måten komme seg ut av slummen.


Kaputei skal romme 10 000 mennesker i 2000 hus når den er helt ferdig. Innbyggerne produserer alle materialene til husbyggingen selv, og planlegger å drive med eksport etter ferdig husbygging.

 

Til nå finnes det ikke et eneste hint til søppel i nabolaget, og alt vannet blir resirkulert. Innbyggerne kan drive med sin egen forretning i landsbyen, og målet er at man kan finne alt man trenger her. Det er planlagt et eget næringsområde og industriområde, to kirker skal bli bygget og skolebygg for både barne- og ungdomstrinn er på plass.


Husene er laget av betong, og alle inneholder toalett, kjøkken og to soverom. I tillegg har man en stue hvor man kan oppholde seg. Alle husene har en tilhørende hage hvor de kan så korn, blomster og lignende.

 

 

Alle besøkende til Kaputei skal plante hvert sitt tre. Her er det jeg plantet, sammen med en av innbyggerne; Max



Lyst å dra på en annerledes reise?

  • 26.04.2010 - 20:37
Klikk deg inn på
www.uspesifisert.no


Dette er noe jeg anbef
aler - på det sterkeste - alle til å gjøre!




Søndag 11.04: Gudstjeneste i Mathare

  • 26.04.2010 - 12:12
Dag 5:

En gudstjeneste i Afrika - og da kanskje spesielt i områder som er lite preget av vestlig kultur - er svært forskjellig fra gudstjenester i Norge. Ikke bare på grunn av hvilken type kristendom man tilhører, men også på grunn av kultur. Den afrikanske kulturen er mye mer preget av sang, musikk og dans enn det den norske er. Under en gudstjeneste i Norge er det stor fare for at en kan falle i søvn. Dette er ikke tilfellet i Afrika - hvor det hele tiden er liv og røre under gudstjenestene.
Gudstjenesten vi deltok på foregikk i en menighet i Mathareslummen. Kirkebygget var helt annerledes enn de norske kirkebyggene, som ofte rager over resten av byggene og skiller seg ut. Her var derimot kirkebygget et skur, på lik linje med husene rundt. Forskjellen var at kirkebygget var større enn husene, noe som egentlig er ganske logisk og ikke trenger noen nærmere forklaring.

Jeg har ikke noen bilder fra gudstjenesten ettersom det ikke sømmer seg å ta bilde av folk i en så alvorlig stund. For en gudstjeneste er en dønn alvorlig stund for folka i slummen. Her slipper de alt løs- alt. Gråt og bønn setter et sterkt preg på gudstjenestene.

Med meg på gudstjenesten hadde jeg to søte, små jenter som jeg fikk god kontakt med. De het Silvia (9 år) og Sambria (8 år).

Silvia er jenta til venstre, Sambria til høyre. Sistnevnte var ei jente med skikkelig ben i nesa. Hun tillot ikke at noen tullet med henne, og hun passet nøye på at alle gjorde slik hun mente var rett. Hvis ikke, kjeftet hun på dem og slo.
Jeg ble sjokkert første gangen jeg så hun ettersom hun oppførte seg på den måten, men etter å ha vært med henne litt forsto jeg at hun var en ganske rolig og kjærlig jente. Hun var bare oppmerksomhetssyk, og ville hele tiden være i sentrum.

Silvia var en mye mer rolig jente, litt beskjeden og tilbaketrukket. Jentene gikk i samme klasse og var venninner. De gikk begge to på skole i kirkebygget hvor vi var på gudstjeneste, og viste meg ivrig klasserommet deres.

I tillegg til skole, var det også en slags form for barnehage i kirkebygget. Kirken tok seg av barn som ikke gikk på skolen, slik at mødrene kunne dra og se etter arbeid. Supert!

Silvia og Sambria var som nevnt med meg på gudstjenesten. Litt fremfor oss var det ei dame som gråt og gråt hele tiden. Jentene hvisket seg i mellom, så bort på kvinnen og pekte forsiktig. Kjente de henne? Syntes de synd på henne?
Jeg spurte hva de tenkte på, men jeg hørte ikke hva de svarte ettersom dette var midt under en av mange salmer som ble sunget og spilt under gudstjenesten. 
Under en av salmene snudde Sambria seg mot veggen, og ba.

Lørdag 10.04: SAFARI!

  • 23.04.2010 - 08:46
Dag 4:

Avgang: 06.30
Destinasjon: Lake Nakuru National Park
Årsak: Safari



Dette var en helt ny opplevelse for meg og de fleste andre. En ting er å se bilder fra en safari, en annen ting er å faktisk oppleve det selv. Humpingen, spenningen, luktene, dyrene. Fantastisk!

Lake Nakuru er en av mange innsjøer i Øst-Afrika. Den ligger i en stor dal - Rift Valley - som er et helt unikt område som strekker seg fra Rødehavet (ved Saudi-Arabia) til Malawisjøen (ved Malawi). Her er jordskjorpa svært tynn, og den fortsetter å bli tynnere. Til slutt vil vann sige opp, og Øst-Afrika vil bli "et eget kontinent" (slik som Madagaskar allerede har blitt).
I Rift Valley kan man se flytende lava, vulkanske fjell (både aktive og utdødde), geysirer og mye annet. Grunnet mangel på saltvann, er en av innsjøene i området helt rød/oransje. Innsjøen heter Lake Natron.



Under safarien så vi mange dyr, og jeg tror det blir mer spennende å se bilder enn at jeg forklarer. Dette blir derfor et innlegg med mange bilder : ) ENJOY!

















I tillegg så vi mange andre hjortedyr, fugler og flere av de dyrene jeg har vist bilde av.

Earth Day: Give Earth A Hand (Greenpeace)

  • 22.04.2010 - 20:23

Sjokkerende fakta om menneskehandel/moderne slaveri

  • 22.04.2010 - 18:56
1. Det er flere slaver nå enn noen annen gang i menneskets historie.
2. Verdien til en slave har minket.
3. Det finnes fremdeles slaveri i USA.
4. Slaveri kan være skjult under mange navn for å skjerme det fra samfunnet.
5. Den minst kjente metoden for slavehold er den som er mest brukt (bonded labor, se innlegget Hva tror du menneskehandel er?)
6. Menneskehandel har nylig blitt beskrevet som "den raskest voksende økonomiske virksomheten i verden"
7. For å kjøpe fri alle bundede arbeidere i verden, måtte hver familie ha punget ut med så lite som $40.
8. Organisasjonen Free The Slaves tror det er mulig å få bukt med slaveri innen tjuefem år.
9. Mange slaveproduserte goder kan komme inn i ditt hjem uten at du er klar over det (se innlegget Noen må lide fordi jeg er en sjokoladeelsker)




Vil du vite mer?
Lysbilde 9 .O {font-size:149%;}

Fredag 09.april: Karen

  • 22.04.2010 - 13:53
Dag 3:
Karen er et bedre strøk sørvest i Nairobi. Her bodde en dansk forfatter ved navn Karen Blixen i sytten år på begynnelsen av 1900-tallet. Sammen med sin mann styrte hun en kaffifarm, og Blixen fikk rykte på seg for å behandle afrikanerne med respekt. Hun ble godt likt, men skal selv ha hatt det veldig vanskelig. I 1937 publiserte hun boka Out Of Africa, som handlet om minnene fra oppholdet i Kenya.



I dag er hjemmet til Karen Blixen et museum. Det koster 800 KSH å komme inn, og ikke alle i gruppa var villige til å betale denne summen. Jeg var en av dem, så jeg kan dessve
rre ikke skrive noe om hvordan hjemmet til Blixen var, men jeg legger ut noen bilder jeg har funnet på nettet;

 




Som sagt, så er Karen et bedre og rolig strøk 10 km sørves for sentrum av Nairobi. Kontrastene til husene i slummen er stor, og det var litt merkelig å se. Jeg vet ikke om jeg hadde følt meg så tilfreds om jeg hadde bodd i Karen (eller andre bedre strøk) når jeg visste at over halvparten av de andre som bor i samme by, bor i slumområder.



< Karen




















< Mathareslummen
















Etter å ha sitt hjemmet til Karen Blixen, dro vi videre til en keramikkfabrikk i samme område. Den het Kazuri, og her arbeidet for det meste enslige kvinner. I tillegg til å få relativt godt betalt i forhold til andre lignende jobber i Kenya, fikk kvinnene og deres familier også et bra helsetilbud. Mange av kvinnene led av HIV/AIDS, og via dette helsetilbudet fikk de gratis behandling.
Ordet kazuri betyr liten og vakker på swahilisk, og fabrikken - som startet opp i 1975 - produserer alle typer perler og keramikk.
Fabrikken rommer i dag over 400 kvinner, og produsererover fem millioner perler hvert år. Kazuri er også medlem i World Fair Trade Organization.
Her er noen bilder fra fabrikken;








Det finnes Kazuributikker overalt i Nairobi, og perlene og keramikken var rett og slett nydelig. Mange av oss gikk mildt sagt berserk inne på butikken. Selv kjøpte jeg meg kun et par øredobber, men hadde det ikke vært for redselen for at noe skulle bli ødelagt i kofferten på reisen hjem, hadde jeg nok kjøpt meg noe keramikk.






Etter at vi hadde shoppet oss blakke, reiste vi videre til et giraffsenter. Her så mange av oss giraffer for første gang, og det var ganske morsomt. Giraffer er noen snåle dyr, med sine tynne bein og lange hals.
På dette giraffsenteret fikk vi lov til å mate giraffene! Det er noe av det ekleste jeg har gjort... Girafftunger er våte og ubehagelige.




- Ingrid Gurine Nilsen

Torsdag 08.04: Mathareslummen

  • 20.04.2010 - 20:27
Dag 3:

Denne dagen dro vi til Mathareslummen. Dette er en av mange slummer i utkanten av Nairobi. Her bor det ca. 700 000 mennesker, og den er dessverre ikke den største...

MYSA - hvor M'en står for Mathare - har satt opp fire biblioteker i slummen. Vi besøkte den ene - i Eastleigh - og her fikk vi et foredrag om MYSA's arbeid med bibliotekene og utdanning av barn og unge i slummen. Foredraget ble holdt på norsk (!) av en 100 % kenyaner. Han hadde vært i Norge, lært seg norsk og vedlikehold det. Han var kjempeflink! Det var ikke bare han som snakket norsk der nede, men også en rekke andre. Vi måtte være forsiktige med hva vi sa, ettersom det kunne være folk som forsto oss. Ved MYSA biblioteket hadde de også startet opp med norskundervisning, og de hadde en rekke bøker på norsk. Imponerende!

Vi ble fortalt at grunnen til at MYSA startet opp med disse bibliotekene, er fordi i hjemmene til familiene som bor i slummen er det ikke plass til å studere. Skoleelevene har ikke sitt eget rom, eller et annet rom hvor de kan sitte seg ned i fred og ro og lese og/eller studere. Her kommer MYSA biblioteket inn i bildet. Dette er et tilbud til barn og unge - medlemmer eller ikke-medlemmer av MYSA - som ønsker en god og fredelig plass hvor de kan gjøre skolearbeid eller lese for hyggens skyld. Husker jeg riktig, er det mellom 100 og 150 barn og unge som besøker biblioteket i Eastleigh daglig.
Her fantes det mange bøker, på både swahilisk, engelsk og norsk (kanskje andre språk også?), og det fantes sitteplasser hvor man kunne sitte seg ned med en god bok. I tillegg fantes det studierom hvor man kunne sitte dersom man ønsket å studere. Jeg snakket med en gutt der inne som  satt og arbeidet med kjemi. Jeg spurte om jeg kunne få ta et bilde av ham, ettersom jeg syntes det kunne være til inspirasjon for mange late studenter i Norge som ikke gidder å arbeide mer enn de må;


I tillegg ble jeg veldig fascinert av en liten jente som satt og skreiv i det rommet hvor vi fikk foredraget. Til tross for at vi snakket, lo og helt sikkert forstyrret henne, lot hun ikke det merke på seg. Hun satt hele tiden stille og rolig på stolen, og arbeidet med sitt.



Etter at vi hadde fått en innføring i hva MYSA biblioteket er for noe, delte vi oss opp i to grupper og dro på besøk til et hjem i slummen. Vi var nok noe spente, ikke mange av oss hadde fått et så virkelignært inntrykk av hvordan folk lever i slummen. Min gruppe besøkte et hjem hvor det bodde seks unger og to (eller en) foreldre. Den ene dattera i huset viste oss. Huset var plassert ikke så langt ned i slummen, og var et ganske bra hus til slumhus å være (desto lengre ned i slummen, desto verre hus).

Huset var av betong, og hadde to rom; et med kjøkken, inngang og seng, og et med sitteplasser og senger.
I sistnevnte rom - som du kan se litt av på bildet til høyre - fantes alt fra klesstativ til fjernsyn. Den unge kvinnen som viste oss hjemmet sitt, hadde både mobiltelefon og iPod.
Sko hadde de under den ene sengen, og her opphold de sikkert andre ting også. Det er nok om å gjøre å utnytte plassen best mulig, og ha så god orden man kan ha. Husene er ganske små i forhold til våre. Hele huset deres er ca like stort som soverommet mitt!
Allikevel så vet de hvordan de skal ha det best mulig med det de har : )


Etter at vi hadde vært på hjemmebesøk, gikk ferden videre nedover slummen. Hvor enn vi gikk var det unger som ropte howau (how are you) og som kom springenes bort til oss og sa high five. De elsket å bli tatt bilde av, og syntes det var kjempemorsomt å se bilder av seg selv. Mange av dem ville holde oss i handa, og gå et stykke sammen med oss.
Det var spesielt én unge som gjorde inntrykk på meg; ikke fordi det var noe spesielt ved henne i den forstand, men hun var rett og slett HERLIG. Jeg kaller henne for avokado-ungen ettersom hun hadde en bit avokado i handa som hun hele tiden spiste på. Jenta var sikkert ikke mer enn fem år gammel, men kom springende bort til meg med handa utstrakt mens hun skrek; HIGH FIVE!
Såklart blir man sjarmert av noe sånt...




Vi trengte ikke be henne om å geipe tunge; tok vi frem kameraet foran henne, tok hun tunga ut.

Turen gjennom slummen tok lang tid, lengre tid enn vi fleste hadde trodd. Det var denne dagen mange av oss ble kraftig solbrent - jeg intet unntak. Fremdeles har jeg røde skuldre!

Vi gikk til en skole nede i slummen som hadde ca. 300 elever. Her ble vi møtt av Ja, vi elsker og Alle Fugler, et resultat av besøket til noen norske studenter.






Skolebygget var lite og trangt, og jeg - med min klaustrofobi - hadde problemer med å være der inne. Solsteiken sto inn i den trange gangen, og lufta var tett. I tillegg drev de å kokte mat der inne, som førte til ekstra oppvarming av bygget. Mange unger fordelt på lite rom hjalp heller ikke på lufta. Det var det som var negativt med denne skolen, men så klart; skole er bra og nødvendig, og hva vet vel jeg; kanskje det bare var jeg som syntes at lufta var tung?

Etterpå ble vi vist vei til et nyoppusset bygg som skulle bli brukt som vaksinasjonssenter. Der var det et rom for barn og et rom for voksne. De ventet på å få medisiner, så var de klare til å sette i gang. Dette er et kjempebra tiltak som jeg håper kommer til å fungere!
Et annet bra tiltak de holdt på med i Mathareslummen, var bygging av toaletter. Det er nemlig ikke en selvfølge at det følger toalett med huset når du bosetter deg i slummen...

Vi gikk på søppel og kloakk. Det luktet spesielt. Husene var skjul. Enkelte var til og med hotell! Det var slik som man ser på tv, men det var noe helt annet å se det i virkeligheten. Alle sansene fikk oppleve følelsen, ikke bare synet. Jeg fikk både se, høre og lukte en slum. Slikt setter spor.






Dette var en lang dag med mange inntrykk som jeg kommer til å huske resten av mitt liv.

Btw; noen av bildene er Irene sine

- Ingrid Gurine Nilsen

Onsdag 07. april: MYSA og Mathare United

  • 19.04.2010 - 18:53
Dag 2:

Dette var den første dagen vi kunne se og oppleve Kenya ettersom det var mørkt da vi ankom dagen før. Vi dro fra gjestehuset kvart over ni, og satte kursen mot Nairobi Children Court. Denne retten er den eneste barnevennlige i hele landet. Her må barn og unge under atten år møte opp av mange forskjellige grunner, blant annet:
- de har rømt hjemmefra
- de er hjemløse og/eller foreldreløse
- de har begått tyveri
- de har gjort hærverk, utført vold og lignende

Vi fikk ikke muligheten til å være vitner i selve rettsaken, men vi fikk være utenfor og få et lite innblikk i hva dette var for noe. MYSA - Mathare Youth Sports Association, som du kan lese mer om nedenfor - har et matvareprogram som de praktiserer ved denne barnerettsalen. Vi fikk være med på å smøre doble hvite og grove skiver med smør. Disse gav vi senere til ungene som satt og ventet i to celler ved siden av rettsalen; én celle for de minste og én for de eldre. Det var et veldig sterk øyeblikk for mange av oss, spesielt å se hvor små noen av ungene var. En av dem lå på gulvet. Vedkommende manglet litt av ett eller begge bena...

Ungene som ble stilt for retten ved Nairobi Children Court er vanligvis unger som blir funnet vandrende på gata alene, og etter rettsaken - som er en måte å forene barn med foreldrene på - blir barna sendt hjem med foreldrene. Dette er i alle fall praksisen vi ble fortalt ble gjennomført.

-------------------------------------------------------

Videre gikk veien til MYSA's hovedkvarter. Her fikk vi innføring i hva MYSA er og står for, samt vi fikk en omvisning på området deres.
MYSA er en selvhjelpsorganisasjon for barn og unge i Mathareslummen. De vektlegger idrett og kultur, og de er spesielt engasjert i fotball. 
Organisasjonen ble startet i 1987 av Bob Munroe og noen ungdommer fra Mathareslummen.

Et av Kenya's beste fotballag - Mathare United - er representert av MYSA. Vi var på en fotballkamp mellom Mathare United og AFC Leopards. Etter å ha presset oss gjennom en trang folkemengde (som mildt sagt skremte LIVSKITEN av meg. Ikke fordi de var skremmende, men fordi det var MANGE og TRANGT) kom vi inn på stadion; Nyaya. Den var diger, og kunne romme 30 000 mennesker.

Under kampen fikk vi "god kontakt" med noen unger som gikk rundt og solgte peanøtter. De samarbeidet med faren sin, og det var tydelig at det ikke var første gangen de var på jobb. De visste akkurat hvilke blikk de skulle sende oss for at vi skulle få lyst til å kjøpe av akkurat dem.
..og vi bet på. Så klart, ungene var jo kjempeherlige! Vi kjøpte sikkert to pakker peanøtter (de var pakket inn i papir som de mest sannsynlig hadde til overs hjemme) hver for 5 shilling; noe som tilsvarer ca. 50 norske øre.


--------------------------------------------------------------------

Nå er det noe gale som har hendt, og jeg får ikke lastet opp flere bilder.... "/ Jeg ville gjerne ha et illustrasjonsfoto av barneretten. Det ble ikke tatt så mange bilder der ettersom dette var første plassen vi besøkte, og vi var noe overveldet. Får jeg tak i et bilde, kan jeg legge det ut senere : )


- Ingrid Gurine Nilsen

Tirsdag 06. april: Reisen ned og første møte med Kenya

  • 17.04.2010 - 12:12
Dag 1:
Som jeg nevnte, gikk flyet mitt 06.45. Jeg var på plass på flyplassen litt før fem. Her møtte jeg de andre jeg skulle reise med fra Sola; Anna, Gjertrud og Hanne fra Kopervik vgs samt læreren Harry, og Irene fra Vardafjell vgs samt læreren Rune.
Vi fikk sjekket inn og gikk gjennom sikkerhetskontrollen uten problemer. Flyselskapet vi reiste med var nederlandske KLM. Ombord i flyet viste det seg at bak oss satt ei dame som også skulle være med i reisefølget vårt; en trofast donor til Strømmestiftelsen, Linda.

Flyturen fra Sola til Amsterdam tok bare 1.5 timer. Ved gaten til flyet videre til Nairobi, møtte vi de andre i reisefølget vårt; Ina og Kristin fra Ringsaker vgs, og Erik Wessmann, ansatt i Strømmestilftelsen og leder for turen. Jeg og Irene ble ganske overrasket da vi så han for første gang. Vi hadde vært i kontakt med ham via e-mail før reisen, og sett for oss en gammel mann med grått hår og skjegg. Det viste seg derimot å være en mann i trettiårene..

Etter noe venting gikk vi ombord på flyet til Nairobi; et toetasjers fly! Jeg har alltid hatt lyst til å reise med et sånt fly, og nå fikk jeg endelig muligheten : )

Turen tok mellom syv og åtte timer. Jeg og Irene fristet veldig med tanken på å gå opp i andre etasje på flyet, men feigheten fikk oss til å la være ..
Nesten under hele turen fulgte vi med på hvor vi var. Vi var nemlig veldig spent på å få se ørken.
Etter noen timer kom ørkenen - det var stor stas i begynnelsen; ingen av oss hadde jo sitt ørken før!
Timene gikk, og ørkenen vedvarte. Til slutt ble vi bokstaveligtalt drittlei av å se ørken, og lengtet etter noe annet. Jeed...
Midt ute på ørkenen var det noen runde konstruksjoner som vi ikke helt visste hva var. Vi tenkte på om det kunne være solcellepaneler? Vet du hva det kan være?


Det var mange av dem, og de fantes flere steder midt ute i ørkenen. De dukket opp etter en god stund med ørken, og forsvant da det fremdeles var en god del ørken igjen.

-----------------------------------------------------

Trøtte og slitne, men også veldig spente, landet vi på flyplassen i Nairobi. På flyet hadde vi fått utdelt noen informasjonsark som vi måtte fylle ut for å få lov til å komme inn i Kenya - og de andre Øst-afrikanske landene for øvrig. På disse arkene måtte vi skrive informasjon om fødested, nasjonalitet og bosted, samt informasjon om passet. Vi måtte skrive hvorfor vi skulle til Kenya, og vi måtte krysse av for om vi hadde ting som mat og alkohol i koffertene våre. Det føltes litt merkelig å fylle ut slike brosjyrer, ettersom vi ikke helt forsto hva de skulle med all den informasjonen.
På flyplassen ble vi møtt av sjåførene Dennis og Dowdi (?) - som fulgte oss gjennom hele oppholdet. Det var mørkt da vi kom, så vi fikk ikke se så mye av Nairobi, men jeg fikk med meg at det var mangel på gatelys langs veiene!

Etter en kort kjøretur - ca. 30 minutt - kom vi frem til ACK guest house hvor vi skulle bo. Jeg havnet på rom sammen med Irene, og vi likte rommet så å si med en gang;



Vi såg ingen dyr på rommet vårt i løpet av oppholdet : D Ikke engang en firfirsle, som vi fikk beskjed om var helt vanlig å se inne på rommene. JIPPI! Vi kunne sove trygt og godt med andre ord, og ettersom dagen hadde vært lang med mye reising og lite soving kvelden i forveien, sovnet vi ganske fort med en gang vi hadde spist og hatt et lite møte.

Hakuna Matata

  • 16.04.2010 - 18:19
Heiheiheiheihei!
Nå har jeg kommet hjem fra Kenya! Trøtt og sliten etter en reise med mye program og mange inntrykk. De neste dagene vil jeg legge ut innlegg fra de ulike dagene på turen, så stikk innom daglig dersom du ønsker å vite hva jeg så og hva jeg gjorde på turen, samt hvordan jeg syntes turen var : )

Nå har jeg pakket ut kofferten. Alt ligger strødd utover gulvet på rommet mitt. Jeg har ikke handlet meg så mye - jeg er ikke en shoppingtype - men noen "suvenirer" måtte jeg jo skaffe meg:
- et svart/hvitt bilde av en afrikansk jente som drikker av en bolle (tok
meg med storm!)
- et kart over Afrika fra 1590 (jeg elsker historie!)
- to små masker i tre; én av en giraff, én av en zebra
- tre keramikkperler samt et par øredobber fra Kazuri (vil fortelle mer om Kazuri senere)
- T-skjorte hvor det står: Hakuna Matata : D



Nå gleder jeg meg til å få lagt bildene mine inn på dataen! Jeg skal også få noen bilder fra noen av de andre som var med på turen, så mangel på bilder kommer ikke til å bli noe problem! : )

Og ja... STILL WHITE!

(Nesten) klar for avgang!

  • 05.04.2010 - 11:17
Nå er bagen snart ferdig pakket, og alt annet nødvendig ordnet. Jeg reiser til Stavanger 17.30, og overnatter der i natt. Flyet mitt går 06.45 fra Sola.
Jeg er spent!!!!!!!



Det blir ikke noe blogging de neste ti dagene, ettersom jeg ikke tror jeg kommer til å få anledning til det. Jeg skal derimot legge inn et referat av turen etterpå : )

Nå må jeg pakke resten, og mentalt forberede meg på å reise.
Snakkes!!

Kan du med handa på hjertet si at du aldri har kalt noen for homofil (eller lignende ord) som en form for skjellsord?

  • 02.04.2010 - 21:27



På 1100-1200-tallet i Norge, da kristendommen var kommet til landet og sto veldig sentralt, var noe av det verste en kunne gjøre nettopp å kalle en mann for homofil. Jeg siterer direkte fra Historien om Norge, bind 1, av Karsten Alnæs:

"...å beskylde en mann for det (å være homofil), var å gjøre ham skjeggløs, og dermed krenke hans ære mer enn noe annet. Etter gammel lov skulle en mann lyses fredløs dersom han brukte slike ord om en annen uten han kunne føre vitner for det. Ja, den som ble krenket, kunne drepe spottegjøken sakesløs."

Historien har mange sjokkerende lover, lover man har vanskelig for å tro på at man kan ha levd etter her i Norge.
I Vikingtiden var det vanlig å ha treller (slaver). Disse ble ikke behandlet så godt hele tiden. Jeg siterer igjen direkte fra Historien om Norge:

"Ifølge lovene er trellen en levende ting som tilhører herren omtrent på samme linje som en sau eller en ku. Herren kan ustraffet drepe eller lemleste trellen sin, selv om han må kunngjøre at han har drept vedkommende. Trellen kan selges, brukes som betalingsmiddel eller leies ut, også til å utføre seksuelle tjenester."

Det var også vanlig at trellene sov sammen med dyrene på gården hvor de holdt til.


Det er jammen meg bra at verden ikke er slik lengre. Sant nok, så finnes det fremdeles slaver som blir behandlet dårlig, men ingen lover sier i dag at slavene skal bli dårlig behandlet. I dag sier lovene heller det motsatte, noe som er BARE POSITIVT! : )
hits