ingrid gurine

Words from a silent mind

  • 05.02.2015 - 00:57

Hei og hopp!

Det er over to år siden jeg sist skrev et innlegg på bloggen, men i ny og ne titter det inn en e-post om at noen har lagt igjen en kommentar. Alltid like koselig, men alltid like merkelig. Leser folk fremdeles bloggen min etter så lang tid uten aktivitet? Hva er det de leser om? Hva har jeg skrevet som gjør at folk fremdeles finner frem til den gamle bloggen til en samfunnsengasjert tenåring som for lengst har lagt "pennen" på hylla? Jeg måtte rett og slett ta meg en liten runde på min egen blogg for å friske opp litt i hva den inneholdt. Jeg husker selvfølgelig mye av det jeg har skrevet og hva det var som engasjerte meg, men når jeg leser gamle innlegg blir jeg nesten litt imponert over hvor mye tid og engasjement jeg har lagt i denne bloggen. Og hvor mye fikk jeg igjen for det?




Jeg har konkludert med at jeg engasjerte meg for mye. Jeg ville lese alt, lære alt, dele alt, oppleve alt, være alt. Redde verden, redde miljøet, redde fattige. Jeg glemte meg selv. Etter å ha vært på studietur i Tanzania i nesten seks uker, ble jeg syk. Jeg trodde lenge det var influensa, men det var merkelig hvor lenge den skulle vare. Helt til jeg ikke kom meg opp av senga, og ble liggende i altfor mange måneder. Da jeg til slutt kom meg opp igjen, valgte jeg å endre meg selv. Tenkte det kunne være redningen. Og forsåvidt så var det jo det, men ikke helt. Jeg savner å være engasjert. Jeg savner å kunne lese seg opp i noe man har interesse for, og å kunne delta i diskusjoner om det ene og det andre. Nå er jeg redd for å åpne munnen fordi alt jeg sier og gjør blir analysert over og over igjen i hodet mitt i flere dager etterpå. Det er slitsomt, så jeg holder heller tankene og meningene mine for meg selv.



Da jeg tok en liten runde blant innleggene mine nå, slo det meg at jeg har hatt det slik altfor lenge. Særlig dette innlegget beskriver hvordan jeg har det nå, og hvordan jeg har hatt det i en god stund. Forskjellen er at jeg nå vet at det er noe som er gale med tankegangen min, men det er fremdeles vanskelig å ikke la seg føle til bry. En annen ting som slo meg er hvordan framtidsplanene mine har endret seg, både med vilje og uvilje. Jeg ville bli noe "stort", jeg ville studere i flere år på universitetet og bidra til å endre samfunnet på en eller annen måte. I dette innlegget har jeg skrevet litt om det, og tilføyd at det kanskje ville bli for tøft å jobbe innenfor samfunns- eller statsvitenskap, og at jeg kanskje derfor burde ta "den lette veien" - bli lærer eller sykepleier. Det stakk litt i hjertet da jeg leste det, for saken er nemlig at jeg i dag er kommet halvveis på en bachelorgrad i sykepleie. Og jeg vet - selv om studiet er ufattelig krevende og at sykepleien er et ansvarstungt yrke - at jeg har tatt den lette veien. Sykdommen var sterkere enn pågangsmot og viljestyrke. Men jeg har det jo bra da, på et vis :-)

hits