ingrid gurine

Words from a silent mind

  • 05.02.2015 - 00:57

Hei og hopp!

Det er over to r siden jeg sist skrev et innlegg p bloggen, men i ny og ne titter det inn en e-post om at noen har lagt igjen en kommentar. Alltid like koselig, men alltid like merkelig. Leser folk fremdeles bloggen min etter s lang tid uten aktivitet? Hva er det de leser om? Hva har jeg skrevet som gjr at folk fremdeles finner frem til den gamle bloggen til en samfunnsengasjert tenring som for lengst har lagt "pennen" p hylla? Jeg mtte rett og slett ta meg en liten runde p min egen blogg for friske opp litt i hva den inneholdt. Jeg husker selvflgelig mye av det jeg har skrevet og hva det var som engasjerte meg, men nr jeg leser gamle innlegg blir jeg nesten litt imponert over hvor mye tid og engasjement jeg har lagt i denne bloggen. Og hvor mye fikk jeg igjen for det?




Jeg har konkludert med at jeg engasjerte meg for mye. Jeg ville lese alt, lre alt, dele alt, oppleve alt, vre alt. Redde verden, redde miljet, redde fattige. Jeg glemte meg selv. Etter ha vrt p studietur i Tanzania i nesten seks uker, ble jeg syk. Jeg trodde lenge det var influensa, men det var merkelig hvor lenge den skulle vare. Helt til jeg ikke kom meg opp av senga, og ble liggende i altfor mange mneder. Da jeg til slutt kom meg opp igjen, valgte jeg endre meg selv. Tenkte det kunne vre redningen. Og forsvidt s var det jo det, men ikke helt. Jeg savner vre engasjert. Jeg savner kunne lese seg opp i noe man har interesse for, og kunne delta i diskusjoner om det ene og det andre. N er jeg redd for pne munnen fordi alt jeg sier og gjr blir analysert over og over igjen i hodet mitt i flere dager etterp. Det er slitsomt, s jeg holder heller tankene og meningene mine for meg selv.



Da jeg tok en liten runde blant innleggene mine n, slo det meg at jeg har hatt det slik altfor lenge. Srlig dette innlegget beskriver hvordan jeg har det n, og hvordan jeg har hatt det i en god stund. Forskjellen er at jeg n vet at det er noe som er gale med tankegangen min, men det er fremdeles vanskelig ikke la seg fle til bry. En annen ting som slo meg er hvordan framtidsplanene mine har endret seg, bde med vilje og uvilje. Jeg ville bli noe "stort", jeg ville studere i flere r p universitetet og bidra til endre samfunnet p en eller annen mte. I dette innlegget har jeg skrevet litt om det, og tilfyd at det kanskje ville bli for tft jobbe innenfor samfunns- eller statsvitenskap, og at jeg kanskje derfor burde ta "den lette veien" - bli lrer eller sykepleier. Det stakk litt i hjertet da jeg leste det, for saken er nemlig at jeg i dag er kommet halvveis p en bachelorgrad i sykepleie. Og jeg vet - selv om studiet er ufattelig krevende og at sykepleien er et ansvarstungt yrke - at jeg har tatt den lette veien. Sykdommen var sterkere enn pgangsmot og viljestyrke. Men jeg har det jo bra da, p et vis :-)

hits