ingrid gurine

Min flinke tremenning skal starte kafé i Nairobi, Kenya!

  • 20.03.2012 - 19:01

Det var med stor iver jeg leste meg gjennom innlegg etter innlegg på bloggen til Kjersti (link her). Hun har alltid vært ei jente som har stått på sitt og har klart seg bra. Hun er for tiden på reise rundt jorda, noe som i seg selv er en unik opplevelse. Men om et års tid skal hun altså toppe dette ved å flytte til Nairobi for å starte en kafé. Jeg er mektig imponert bare over at hun har turt å ta den avgjørelsen, og håper for alt i verden at hun lykkes med det. 



Kjersti (som forøvrig er født i 1991) befinner seg for tiden i Nairobi, og jeg kan trygt si jeg misunner henne stort! Når hun har startet opp kaféen sin kommer jeg mer enn gjerne på besøk :-) 

Ta en titt på bloggen hennes da vel, jeg garanterer at du også blir imponert!

www.themurmuration.net

Lunga Lunga

  • 16.09.2011 - 20:01

Mandag ble Lunga Lunga, én av mange slummer i Kenyas hovedstad Nairobi, rammet av en eksplosjon og brann som tok livet av mange av slummens beboere. Mandags morgen skal innbyggere i Lunga Lunga ha samlet seg rundt en sprukket oljeledning for å få tak i litt olje de kunne selge eller bruke selv, da en sigarett skal ha antent oljen. Det førte til en eksplosjon som i seg selv tok livet av mange, men som deretter utbredte seg i slummen i form av brann. Tallene på antall omkomne er så vidt jeg kjenner til ikke offentliggjort/klargjort, men nyhetsbyråer snakker om opptil 150 døde - hvorav de fleste er uskyldige slumbeboere. 


Foto: REUTERS

I anledning den tragiske ulykken tenkte jeg å skrive et lite informasjonsinnlegg om denne slummen. Etter mange google-søk har det endelig lykkes meg å finne et godt dokument med troverdig informasjon. Håper dere sender varme tanker til beboerne i Lunga Lunga mens dere leser dette, slik jeg gjør når jeg nå sitter her og skriver:

Slummen Lunga Lunga ligger som sagt i Kenya's hovedstad, Nairobi, og skal ha eksistert siden 1960-tallet. Utgangspunktet for dannelsen ser ut til å være industrialisering og urbanisering - folk kom fra landsbygda i søk etter arbeid innenfor industrien i byen. Det bor ca. 15000 mennesker her, hvorav 95% er leieboere.  Disse er igjen plassert i ca. 2800 hus laget av jern og sement, bestående av i gjennomsnitt tre rom (i gjennomsnitt bor det ca. 4 mennesker i hvert hus, men enkelte hushold har opp til åtte medlemmer).
Som i mange andre slumområder i Kenya (og andre steder) er de sanitære forholdene dårlige. Knappe 5% av boligene i Lunga Lunga inneholder toalett, og de få som inneholder toalett blir vanligvis delt på hele nærområdet.

Et annet problem er vann - mens man i Norge har tilgang til vann uansett hvilken "rang" man har i samfunnet, må som oftest slumbeboere kjøpe vann fra private handelsmenn. I Lunga Lunga koster det i gjennomsnitt 3 kenyanske shilling for 20 liter med vann.

Lunga Lunga's innbyggere arbeider (av de som kan) i industrien eller har sin egen lille bedrift inne i slumområdet. 10% av arbeidskraften er arbeidsløse, husmødre eller jobbsøkende. 

For mer informasjon om Lunga Lunga (søk etter Lunga Lunga, trykk enter to ganger) eller andre slumområder i Nairboi, trykk her.


Foto: Globalgiving.org


Foto: globalgiving.org

Gledelig gjensyn med Kaputiei.

  • 26.08.2011 - 16:36

Kaputiei er en landsby noen mil utenfor Nairobi, Kenya, som er bygd fra grunnen av ved hjelp av mikrofinansselskapet (nå bank) Jamii Bora (=bedre familie). Da jeg var i Kenya var vi på besøk hos selskapets hovedkvarter, og fikk høre om historien bak og arbeidet til selskapet. 
Mikrofinans foregår slik at en person (som oftest en kvinne) får ta opp et lite lån på f.eks. åtte tusen shilling. Disse pengene skal hun investere i noe, det være salg av frukt eller fisk eller annen investering. På så så lang tid skal låntakeren ha doblet denne summen penger, og nedbetale lånet. Hun kan så ta opp et nytt og større lån. Til slutt kan kvinnen ta opp et huslån, som gir henne muligheten til å flytte ut av slummen (de fleste, om ikke alle, mottakerne av mikrofinans bor i slum) og inn i et "skikkelig" hus. Det er slik Kaputiei er blitt til, og alle innbyggerne der er/har vært mottakere av mikrolån fra Jamii Bora.

Vi kjørte ut til Kaputiei etter besøket hos Jamii Bora, for å se hvordan dette fungerte i praksis. Veien var så som så, ganske humpete, men ifølge reiselederen var den blitt mye bedre siden forrige gang han var der. Landsbyen var helt fantastisk: murhus, ingen tegn til søppel, resirkulering av vann, god harmoni blant innbyggerne og mye annet positivt. Vi fikk se plantegningene over landsbyen, som når den er ferdig skal romme 10 000 mennesker i 2000 hus. En skole var på plass, en annen var på trappene, næringspark var planlagt og innbyggerne laget materiale til husene selv. Det de hadde til overs solgte de. Et utmerket godt system med andre ord, bygget opp fra grunnen av.

Nå studerer jeg jo utviklingsstudier, og vi har blitt anbefalt å lese fagbladet til NORAD, bistandsaktuelt. Vi fikk juniutgaven utdelt på universitetet tidligere i uka, og der stod det en artikkel om nettopp Kaputiei. Minnene og inntrykkene strømmet tilbake, og gleden spredte seg i hele kroppen min. Så bra at Jamii Bora og Kaputiei fremdeles fungerer så bra som det gjorde for halvannet år siden! Treet mitt (alle som besøker Kaputiei planter et tre) blir nok tatt godt vare på. Lurer på hvor stor det er nå?

Jeg legger med noen bilder fra da vi var i Kaputiei, april 2010:

Jamii Bora's hovedkvarter (Foto: Hanne H)


Lunsj hos Clarice (Foto: Hanne H)


Maten vi fikk servert. Clarice har opparbeidet seg en inntekt ved å selge fisk. (Foto: Ina G)


Inne i huset til Clarice - en helt annen standard enn den man finner i slummen! (Foto: Ina G)


Samlet i bønn for å takke for det man har. (Foto: Ina G)


Treet jeg plantet og gutten som hjalp meg, Max! (Foto: Irene S)


Vi ble møtt av sang og dans da vi ankom, og ble straks trukket med. Dama foran personen foran meg
har på seg tradisjonelle masaiiklær (forøvrig den eneste masaiien vi så under hele turen). (Foto: Kristin S)


Et snart ferdig hus og noen av barna i Kaputiei. (Foto: Kristin S)


Tenk at det har gått ett helt år!

  • 11.04.2011 - 12:31

Denne dagen for ett år siden befant jeg meg i Afrika, nærmere bestemt i hovedstaden i det østafrikanske landet Kenya. Mitt livs beste eventyr (til nå) var i full gang. Jeg hadde for første gang i livet mitt sitt giraffer, sebraer, apekatter og flamingoer i deres naturlige habitat. Jeg hadde gått gatelangs i en slum i to timer. Jeg hadde møtt fantastiske mennesker. Tenk at det har gått ett helt år!



Denne dagen for ett år siden ble tilbragt i Mathareslummen. Vi deltok på en gudstjeneste i en lokal menighet. Å, for noen inntrykk det gav! Voksne og barn som ba som om ingenting annet hjalp, som gråt... Jentene jeg hadde med meg som satt eksemplarisk og deltok. Silvia og Sambria, jeg lurer på hva dere gjør på nå og hvordan det går med dere. Tenk at det har gått ett helt år!



Dagen i morgen for ett år siden var en lykkens dag - vi fikk se en landsby tilrettelagt for tidligere slumbeboere. Her bodde mennesker som tidligere hadde bodd i skur, gått på kloakk og vært omgitt av søppel, i fredelige omgivelser med vakker natur og ikke et eneste hint til søppel. Livene deres hadde begynt. Nå kunne de leve. Vi fikk plante hvert vårt tre. Hvor stort er treet jeg plantet blitt nå? Og hva med han som hjalp meg? Går han fremdeles på skole?



Tenk at det har gått ett helt år! Kenya, jeg savner deg!

Min hjerteorganisasjon har vært i mitt hjerteland.

  • 26.01.2011 - 20:52

Fra noe negativt og trist til noe positivt og godt. Vårens kampanje hos Amnesty International Norge handler om å sette lys på situasjonen til slumbeboerne i Nairobi, Kenya, og bidra til å bedre deres levevilkår. Dette er det Amnesty skal konsentrere seg mest om i vår, og jeg føler meg mer engasjert nå enn noen gang før. Det er noe egent når aksjonen omhandler noe du selv ikke bare har hørt om - men noe du har opplevd selv med alle dine sanser! Jeg kjenner det varmer langt inn i hjerterota <3

En gruppe mennesker fra Amnesty samt noen filmskapere og skatere har dratt til Nairobi for en to-ukers tur, hvor de skal dokumentere og finne ut hvordan de best kan drive aksjonen. I dag ble det lagt ut noen bilder fra turen, og jeg bladde forviken gjennom. Hadde de vært i Mathare?

Oh yeah, det hadde de! Nå ble jeg varm langt inn i og forbi hjerterota. Det var så herlig å se bilder fra Mathare igjen. Jeg kan knapt forstå at det snart har gått et helt år siden jeg var der. Åh, jeg må bare ned igjen!

Som Amnesty skrev på sin facebook side; det er viktig å se forbi all søppelet og griset i slummen, og heller få øye på de vakre, blide menneskene som virkelig stråler av livsglede. At noen som har en så elendig livssituasjon med dårlige sanitærforhold, mangel på vann og mat og dårlig råd er så fornøyde over å være til, er en motivasjon jeg prøver å få inn i hverdagen min.

Jeg savner virkelig Kenya!







































Jeg kunne postet så mange mange flere!
Bildene er tatt av Hanne, Ina, Kristin, Irene og Steinar som var med i reisefølget mitt.
For forklaring av bildene kan dere spørre meg :-)

Ett bilde sier mer enn tusen ord...

  • 17.12.2010 - 13:39


Foto: Irene S. Tatt i Mathareslummen

Jeg sitter nå og samler inn bilder fra turen til Kenya fra de andre som var med. Planen er å lage en fotobok med de beste bildene for å eviggjøre dem og bevare minnene på en fin måte.

Bildet ovenfor fikk meg til å stoppe opp. De fleste bildene vi har av barn i Mathare, inneholder smil og latter. Du kan til og med se gleden i øynene på de fleste barna vi har avbildet. Jenta på dette bildet, derimot, uttrykker frykt og bekymring. Er det slik barna har det i virkeligheten - preget av elendigheten og fattigdommen rundt dem - eller har denne jenta nettopp opplevd noe vondt? Er det oss hun er redd?

Spørsmålene mine blir aldri besvart. Vi vet verken navn eller alder på denne jenta, hvor hun bor og hvordan hun har det. Vi kan bare gjette ut i fra dette bildet vi har av henne. Det er fælt å si, men noe inne i meg er glad for at Irene fikk tatt dette bildet. Det er et klart bevis på at barna som hopper og spretter, virker glade og roper "howaju" (how are you) til oss faktisk lever et liv som ikke er et barn verdig. Fattigdom. Sult. Frykt. Mørke. Mangel på privatliv. Lista fortsetter i det uendelige...

Hva synes du dette bildet sier?

Kenya in my <3

  • 04.10.2010 - 10:06































JEG SAVNER VIRKELIG DET LANDET!

"Behold roen, til tross for de som desperat ønsker å ødelegge valget og lede landet frem mot borgerkrig" - Mwai Kibaki.

  • 07.08.2010 - 19:26
Jeg nevnte smått i siste innlegg at Kenya har vedtatt en ny grunnlov. Denne gangen gikk valget rolig for seg, men det gjorde det ikke da landet skulle stemme for ny president forrige gang - da i 2007/2008.

27. desember 2007 gikk de kenyanerne som hadde stemmerett og som ville bruke den til valgurnene for å stemme på ny president og regjering. Mwai Kibaki og hans parti ble erklært som vinnere av valget, og han inntok presidentskapet tre dager senere, til tross for misnøyen fra hans motstander; Raila Odinga. Odinga hevdet at han hadde vunnet valget.
Senere ble det klart at valget delvis var manipulert, og at Odinga egentlig hadde vunnet med 6% flere stemmer. Dette endret derimot ikke presidentskapet i Kenya, ettersom Kibaki fremdeles er president.




Valget i 2007 var stammepreget. Kibaki tilhørte den ledende stammen, Kikuyu, og fikk stor oppfølging blant sine stammemedlemmer blant annet sentralt i Kenya. Odinga på sin side var medlem av stammen Luo, og fikk i tillegg til sine stammemedlemmer god oppslutning blant regionale ledere i Vest-Kenya samt muslimske ledere langs kysten.
Stammen Kikuyu bidrar med 22% av kenyas innbyggere og er den mest folkerike stammen. Luo, derimot, bidrar med 13% og er den tredje største.
Da vinneren av valget ble erklært, brøt det ut uro blant befolkningen. Dette skulle vise seg å bli både en økonomisk og humanitær krise for Kenya.




Som følge av den påståtte - og senere bekreftede - manipulasjonen av valget, gikk Odinga's supportere til protest. De holdt noen fredelige demonstrasjoner, men i visse deler av landet ble det utført vold. Odinga's hjemprovins, Nyanza med 4.4 millioner innbyggere, samt Nairobi med sine vel like mange innbyggere, var stedene hvor volden var verst. Politiet skjøt demonstranter, noen med TV-kameraer som vitner, og dette førte til økt vold mot politiet. Det kenyanske politiet er sterkt preget av korrupsjon, og den kom klart til syne under disse kampene.




Ettersom valget var stammepreget, ble også kampene i etterkant preget av det samme. Voldens ofre ble Kikuyu siden den erklærte presidenten tilhørte denne stammen. Første nyttårsdag ble 30 sivile fra denne stammen drept under en gudstjeneste.
I Riftdalen er tendensene til vold større enn andre steder i Kenya, og her har det vært kamper under de fleste andre valgene også. Jeg har selv kjørt et stykke gjennom Riftdalen, og da fikk vi se internt fordrevne stammefolk som måtte bo i telt. Disse har enda ikke kunnet dra tilbake til sine hjemsteder etter kampene i 2007/2008.



Slummene i Nairobi fikk derimot oppleve den verste volden. Både etniskrelaterte kamper, utbrudd på grunn av ekstrem fattigdom, og kriminelle gjenger var årsakene til det.

Nesten én måned etter valget ankom Kofi Annan - FN's generalsekretær på den tida - landet. Han klarte omsider å få de to kjempende sidene til å møtes til diskusjon. 28. februar signerte både Kibaki og Odinga en avtale som gikk ut på å dele makten dem immellom. 13. april var alle forhandlingene klare, og Odinga ble nå landets statsminister.
Under de månedslange kampene mistet mellom 800 og 1500 kenyanere livet, og mellom 180 000 og 250 000 måtte flykte fra sine hjem.

Da kenyanerne igjen skulle gå til valgurnene denne uken, var det med hjertet i halsen. Derimot viste det seg at innbyggerne har lært, og ingen fæle voldshandlinger ble utført. 12 millioner kenyanere har stemmerett, og av de som brukte den stemte 67% for ny grunnlov. De som stemte imot, og de som sto fremst for å ikke innføre ny grunnlov, tok dette med slående ro. De valgte å høre på det som flertallet av kenyanerne ønsket.



Dette viser at Kenya er på vei mot riktig retning, og verdenssamfunnet har gitt klar beskjed på at dette er noe de liker. Kenya er det mest velstående landet i Øst-Afrika, og viser nå at de er modne for flere utfordringer utover sitt kontinent og resten av verden.

For utfyllende artikkel, trykk her. NB! Artikkelen er på engelsk.



"Remain calm, even when intimidater or provoked by those who are desperately determined to rig the elections and plunge the country into civil war."
- Mwai Kibaki




Hvem mener du er den rette presidenten i Kenya - Kibaki eller Odinga?

Signér aksjonen du også - og gjør over én million mennesker glade!

  • 29.07.2010 - 11:28
Trykk her.
Les artikkelen.
Les kravene.
Skriv inn navnet ditt og e-postadressen i feltet til høyre.
Nå ble jeg glad.
Snart blir over én million mennesker glade.








Har du gjort det?

Redselen for å gå på do - Amnesty International Norge

  • 07.07.2010 - 17:40
Jeg leste nettopp igjennom artikkelen "Redselen for å gå på do" skrevet av Patricia Kaatee på Amnesty International Norge sin hjemmeside (trykk her for å komme til den). Jeg så ut i fra bildet til artikkelen at det dreide seg om et afrikansk slumområde, men at det skulle være nettopp de slumområdene jeg har sett og opplevd selv visste jeg ikke.




Artikkelen forteller om kvinner som er redd for å bruke offentlige toalett og vaskerier på kveldstid i frykt for å bli overfalt. I Kenya er slumringstida lik null. Det går fra å være lyst i det ene øyeblikket, til bekende svart i neste... I slummen finnes det ikke gatelys eller biler som lyser opp. Ei heller hus som gir fra seg så mye lys. Elektrisitet er mangelvare på grunn av den skyhøye prisen, og de få som har det har så vidt råd til ei lita lampe i taket. For å komme til et toalett på nattestid, må mange derfor gå nærmest i blinde.
Jeg har skrevet om tilværelsen i Mathareslummen i Nairobi i et tidligere innlegg, og skulle du være sulten på mer vil jeg sterkt anbefale deg å lese det (du finner det her).

Jeg syntes det var bra å lese at noen tar affære for å få forbedret forholdene i slummene; ikke bare de i Kenya (ja, det finnes flere), men også andre slummer rundt om i verden hvor forholdene er de samme. Vi i Norge tar det som en selvfølge at et hus inneholder toalett, men det er slett ikke alle som kan unne seg denne luksusen. Ja, jeg vil velge å kalle det luksus! Jeg har selv vært inne i hus i slummen, og toalett finnes ikke. Vi var også på besøk hos ei dame som tidligere hadde bodd i slummen, og en av tinga hun likte best med sitt nye hus var nettopp toalettet.
- Se, det spyler! skal hun ha sagt til en i reisefølget mitt.

Tenk deg at det var du som bodde i en slum uten tilgang til eget toalett. Du klarer så vidt å holde deg lengre, men tørr ikke å gå den ti minutters lange turen til nærmeste toalett. Hva om noen står og lurer bak et hjørne?

I Mathareslummen så vi ett toalett! Det var under bygging, og skulle være et offentlig toalett. Det finnes sikkert flere - jeg håper inderlig det - for Mathareslummen har over 700 000 innbyggere.




Vil du komme direkte til artikkelen? Trykk her.

Alle fortjener vi trygghet.
Alle fortjener vi fred.
Alle fortjener vi tilgang på mat og drikke
Alle fortjener vi å ha det bra.

Toalett er nødvendig. Tenk deg et liv uten...

Har vi egentlig noe meningsfullt å klage over?

  • 03.06.2010 - 20:54
Det går ikke en eneste dag uten at jeg tenker på Afrika. Hele atmosfæren er bare helt annerledes enn den som er her hjemme - og jeg savner den! Savner sang og dans i hverdagen, håndhils og klemming når man møter kjentfolk, kulturen, folket. Jeg savner alt.
Her hjemme er hverdagen grå og dyster, lite sang og dans. Folk er stresset, så mye som må bli gjort på alt for liten tid. Ingenting kan bli gjort halvferdig heller, alt skal være perfekt.
Folk sliter. Vi klager hele tiden over hvor fælt vi har det. Vi vil ha mer i barnetrygd, mer stipend fra staten under studier, lavere skatt og generelt et lykkeligere liv.

Foreldre får vanligvis 970 kr. utbetalt i måneden av staten for hver unge de har. Elever i den videregående skolen har mulighet til å få oppimot seks stipender - utstyr-, bo-, forsørger-, reise-, grunn- og sykestipend - hvis de oppfyller kravene til dem, og den skatten vi betaler får vi rikelig igjen av i gratis skole, sykehusopphold, nye og sikrere veier, og en hel del mer!
Tror du at en gjennomsnittlig afrikaner får disse godene?

Ettersom jeg selv har vært i et av de mest velstående landene sør for Sahara - Kenya - vet jeg at enkelte veier er så dårlige at de ikke er kjøredyktige. Fineste veien jeg kjørte på var bygget av belgere under andre verdenskrig! På vei ut til en landsby som om få år vil ha ti tusen innbyggere var ikke veien asfaltert engang, og det var store hull i veibanen. Denne veien hadde til og med fått en oppussing!!
Når det kommer til barnetrygd, tror jeg ikke det er vanlig praksis i Afrika, i alle fall ikke i Kenya hvor enkelte må forlate barna sine på gata fordi de ikke har nok penger til å forsørge dem. Dette er ikke et sjeldent tilfelle i hovedstaden, hvor det er blitt opprettet en barnerett som blant annet tar opp unger fra gata og frakter dem tilbake til foreldrene.
I Kenya er 14.9 % av befolkningen analfabeter - det vil si at de ikke kan lese og skrive. I Norge er det under 1 %. Forhåpentligvis vil antallet analfabeter i Kenya synke ettersom grunnskolen (1.-8. klasse) nå er blitt gratis. Foreldrene må fremdeles betale for skoleuniform og skolemat, men det koster ikke noe å gå på skolen. Mange får da en mulighet til å utdanne seg videre, ta det som tilsvarer norsk ungdoms- og videregående trinn, for deretter å studere til å bli lege, arkeolog, lærer og mye mer.

Q: Har vi egentlig noe meningsfullt å klage over?



Mandag 12.04: Jamii Bora & Kaputei

  • 27.04.2010 - 11:45
Dag 6:




Jamii Bora - som betyr Bedre familie - ble startet av svenske Ingrid Munro og femti gatetiggere i 1999. Historien startet derimot lenge før. Munro hadde jobbet i Kenya sammen med sin mann, og her hadde hun engasjert seg i å hjelpe kvinner til å komme seg ut av tiggerstadiet og slummen. I 1998 orket hun derimot ikke mer, hun var gammel og ville pensjonere seg. Dette fikk hun ikke lov til av kvinnene hun hadde hjulpet, de sa at hun ikke kunne forlate dem nå. Det ente med at Munro sa at hvis kvinnene klarte å vise henne at de kunne spare, skulle hun låne dem det dobbelte og samtidige hjelpe dem videre. Kvinnene besto utfordringen; de sparte 8000 kenyanske shilling, noe som tilsvarer like over 650 norske kroner. Munro måtte holde løftet sitt, og bladde opp 16 000 kenyanske shilling. Slik begynte historien til Jamii Bora. Nå har selskapet derimot blitt en bank, men prinsippet er fremdeles det samme; hvis oss at du kan spare, og vi vil låne deg det dobbelte.

 

Viser man at man er en trofast kunde som har tatt opp en rekke lån over et par år, og samtidig betalt alt tilbake, kan man til slutt ta opp et huslån. Da kan man kjøpe et hus i Jamii Bora?s nybygde landsby, Kaputei, og på den måten komme seg ut av slummen.


Kaputei skal romme 10 000 mennesker i 2000 hus når den er helt ferdig. Innbyggerne produserer alle materialene til husbyggingen selv, og planlegger å drive med eksport etter ferdig husbygging.

 

Til nå finnes det ikke et eneste hint til søppel i nabolaget, og alt vannet blir resirkulert. Innbyggerne kan drive med sin egen forretning i landsbyen, og målet er at man kan finne alt man trenger her. Det er planlagt et eget næringsområde og industriområde, to kirker skal bli bygget og skolebygg for både barne- og ungdomstrinn er på plass.


Husene er laget av betong, og alle inneholder toalett, kjøkken og to soverom. I tillegg har man en stue hvor man kan oppholde seg. Alle husene har en tilhørende hage hvor de kan så korn, blomster og lignende.

 

 

Alle besøkende til Kaputei skal plante hvert sitt tre. Her er det jeg plantet, sammen med en av innbyggerne; Max



Søndag 11.04: Gudstjeneste i Mathare

  • 26.04.2010 - 12:12
Dag 5:

En gudstjeneste i Afrika - og da kanskje spesielt i områder som er lite preget av vestlig kultur - er svært forskjellig fra gudstjenester i Norge. Ikke bare på grunn av hvilken type kristendom man tilhører, men også på grunn av kultur. Den afrikanske kulturen er mye mer preget av sang, musikk og dans enn det den norske er. Under en gudstjeneste i Norge er det stor fare for at en kan falle i søvn. Dette er ikke tilfellet i Afrika - hvor det hele tiden er liv og røre under gudstjenestene.
Gudstjenesten vi deltok på foregikk i en menighet i Mathareslummen. Kirkebygget var helt annerledes enn de norske kirkebyggene, som ofte rager over resten av byggene og skiller seg ut. Her var derimot kirkebygget et skur, på lik linje med husene rundt. Forskjellen var at kirkebygget var større enn husene, noe som egentlig er ganske logisk og ikke trenger noen nærmere forklaring.

Jeg har ikke noen bilder fra gudstjenesten ettersom det ikke sømmer seg å ta bilde av folk i en så alvorlig stund. For en gudstjeneste er en dønn alvorlig stund for folka i slummen. Her slipper de alt løs- alt. Gråt og bønn setter et sterkt preg på gudstjenestene.

Med meg på gudstjenesten hadde jeg to søte, små jenter som jeg fikk god kontakt med. De het Silvia (9 år) og Sambria (8 år).

Silvia er jenta til venstre, Sambria til høyre. Sistnevnte var ei jente med skikkelig ben i nesa. Hun tillot ikke at noen tullet med henne, og hun passet nøye på at alle gjorde slik hun mente var rett. Hvis ikke, kjeftet hun på dem og slo.
Jeg ble sjokkert første gangen jeg så hun ettersom hun oppførte seg på den måten, men etter å ha vært med henne litt forsto jeg at hun var en ganske rolig og kjærlig jente. Hun var bare oppmerksomhetssyk, og ville hele tiden være i sentrum.

Silvia var en mye mer rolig jente, litt beskjeden og tilbaketrukket. Jentene gikk i samme klasse og var venninner. De gikk begge to på skole i kirkebygget hvor vi var på gudstjeneste, og viste meg ivrig klasserommet deres.

I tillegg til skole, var det også en slags form for barnehage i kirkebygget. Kirken tok seg av barn som ikke gikk på skolen, slik at mødrene kunne dra og se etter arbeid. Supert!

Silvia og Sambria var som nevnt med meg på gudstjenesten. Litt fremfor oss var det ei dame som gråt og gråt hele tiden. Jentene hvisket seg i mellom, så bort på kvinnen og pekte forsiktig. Kjente de henne? Syntes de synd på henne?
Jeg spurte hva de tenkte på, men jeg hørte ikke hva de svarte ettersom dette var midt under en av mange salmer som ble sunget og spilt under gudstjenesten. 
Under en av salmene snudde Sambria seg mot veggen, og ba.

Lørdag 10.04: SAFARI!

  • 23.04.2010 - 08:46
Dag 4:

Avgang: 06.30
Destinasjon: Lake Nakuru National Park
Årsak: Safari



Dette var en helt ny opplevelse for meg og de fleste andre. En ting er å se bilder fra en safari, en annen ting er å faktisk oppleve det selv. Humpingen, spenningen, luktene, dyrene. Fantastisk!

Lake Nakuru er en av mange innsjøer i Øst-Afrika. Den ligger i en stor dal - Rift Valley - som er et helt unikt område som strekker seg fra Rødehavet (ved Saudi-Arabia) til Malawisjøen (ved Malawi). Her er jordskjorpa svært tynn, og den fortsetter å bli tynnere. Til slutt vil vann sige opp, og Øst-Afrika vil bli "et eget kontinent" (slik som Madagaskar allerede har blitt).
I Rift Valley kan man se flytende lava, vulkanske fjell (både aktive og utdødde), geysirer og mye annet. Grunnet mangel på saltvann, er en av innsjøene i området helt rød/oransje. Innsjøen heter Lake Natron.



Under safarien så vi mange dyr, og jeg tror det blir mer spennende å se bilder enn at jeg forklarer. Dette blir derfor et innlegg med mange bilder : ) ENJOY!

















I tillegg så vi mange andre hjortedyr, fugler og flere av de dyrene jeg har vist bilde av.

Fredag 09.april: Karen

  • 22.04.2010 - 13:53
Dag 3:
Karen er et bedre strøk sørvest i Nairobi. Her bodde en dansk forfatter ved navn Karen Blixen i sytten år på begynnelsen av 1900-tallet. Sammen med sin mann styrte hun en kaffifarm, og Blixen fikk rykte på seg for å behandle afrikanerne med respekt. Hun ble godt likt, men skal selv ha hatt det veldig vanskelig. I 1937 publiserte hun boka Out Of Africa, som handlet om minnene fra oppholdet i Kenya.



I dag er hjemmet til Karen Blixen et museum. Det koster 800 KSH å komme inn, og ikke alle i gruppa var villige til å betale denne summen. Jeg var en av dem, så jeg kan dessve
rre ikke skrive noe om hvordan hjemmet til Blixen var, men jeg legger ut noen bilder jeg har funnet på nettet;

 




Som sagt, så er Karen et bedre og rolig strøk 10 km sørves for sentrum av Nairobi. Kontrastene til husene i slummen er stor, og det var litt merkelig å se. Jeg vet ikke om jeg hadde følt meg så tilfreds om jeg hadde bodd i Karen (eller andre bedre strøk) når jeg visste at over halvparten av de andre som bor i samme by, bor i slumområder.



< Karen




















< Mathareslummen
















Etter å ha sitt hjemmet til Karen Blixen, dro vi videre til en keramikkfabrikk i samme område. Den het Kazuri, og her arbeidet for det meste enslige kvinner. I tillegg til å få relativt godt betalt i forhold til andre lignende jobber i Kenya, fikk kvinnene og deres familier også et bra helsetilbud. Mange av kvinnene led av HIV/AIDS, og via dette helsetilbudet fikk de gratis behandling.
Ordet kazuri betyr liten og vakker på swahilisk, og fabrikken - som startet opp i 1975 - produserer alle typer perler og keramikk.
Fabrikken rommer i dag over 400 kvinner, og produsererover fem millioner perler hvert år. Kazuri er også medlem i World Fair Trade Organization.
Her er noen bilder fra fabrikken;








Det finnes Kazuributikker overalt i Nairobi, og perlene og keramikken var rett og slett nydelig. Mange av oss gikk mildt sagt berserk inne på butikken. Selv kjøpte jeg meg kun et par øredobber, men hadde det ikke vært for redselen for at noe skulle bli ødelagt i kofferten på reisen hjem, hadde jeg nok kjøpt meg noe keramikk.






Etter at vi hadde shoppet oss blakke, reiste vi videre til et giraffsenter. Her så mange av oss giraffer for første gang, og det var ganske morsomt. Giraffer er noen snåle dyr, med sine tynne bein og lange hals.
På dette giraffsenteret fikk vi lov til å mate giraffene! Det er noe av det ekleste jeg har gjort... Girafftunger er våte og ubehagelige.




- Ingrid Gurine Nilsen

Torsdag 08.04: Mathareslummen

  • 20.04.2010 - 20:27
Dag 3:

Denne dagen dro vi til Mathareslummen. Dette er en av mange slummer i utkanten av Nairobi. Her bor det ca. 700 000 mennesker, og den er dessverre ikke den største...

MYSA - hvor M'en står for Mathare - har satt opp fire biblioteker i slummen. Vi besøkte den ene - i Eastleigh - og her fikk vi et foredrag om MYSA's arbeid med bibliotekene og utdanning av barn og unge i slummen. Foredraget ble holdt på norsk (!) av en 100 % kenyaner. Han hadde vært i Norge, lært seg norsk og vedlikehold det. Han var kjempeflink! Det var ikke bare han som snakket norsk der nede, men også en rekke andre. Vi måtte være forsiktige med hva vi sa, ettersom det kunne være folk som forsto oss. Ved MYSA biblioteket hadde de også startet opp med norskundervisning, og de hadde en rekke bøker på norsk. Imponerende!

Vi ble fortalt at grunnen til at MYSA startet opp med disse bibliotekene, er fordi i hjemmene til familiene som bor i slummen er det ikke plass til å studere. Skoleelevene har ikke sitt eget rom, eller et annet rom hvor de kan sitte seg ned i fred og ro og lese og/eller studere. Her kommer MYSA biblioteket inn i bildet. Dette er et tilbud til barn og unge - medlemmer eller ikke-medlemmer av MYSA - som ønsker en god og fredelig plass hvor de kan gjøre skolearbeid eller lese for hyggens skyld. Husker jeg riktig, er det mellom 100 og 150 barn og unge som besøker biblioteket i Eastleigh daglig.
Her fantes det mange bøker, på både swahilisk, engelsk og norsk (kanskje andre språk også?), og det fantes sitteplasser hvor man kunne sitte seg ned med en god bok. I tillegg fantes det studierom hvor man kunne sitte dersom man ønsket å studere. Jeg snakket med en gutt der inne som  satt og arbeidet med kjemi. Jeg spurte om jeg kunne få ta et bilde av ham, ettersom jeg syntes det kunne være til inspirasjon for mange late studenter i Norge som ikke gidder å arbeide mer enn de må;


I tillegg ble jeg veldig fascinert av en liten jente som satt og skreiv i det rommet hvor vi fikk foredraget. Til tross for at vi snakket, lo og helt sikkert forstyrret henne, lot hun ikke det merke på seg. Hun satt hele tiden stille og rolig på stolen, og arbeidet med sitt.



Etter at vi hadde fått en innføring i hva MYSA biblioteket er for noe, delte vi oss opp i to grupper og dro på besøk til et hjem i slummen. Vi var nok noe spente, ikke mange av oss hadde fått et så virkelignært inntrykk av hvordan folk lever i slummen. Min gruppe besøkte et hjem hvor det bodde seks unger og to (eller en) foreldre. Den ene dattera i huset viste oss. Huset var plassert ikke så langt ned i slummen, og var et ganske bra hus til slumhus å være (desto lengre ned i slummen, desto verre hus).

Huset var av betong, og hadde to rom; et med kjøkken, inngang og seng, og et med sitteplasser og senger.
I sistnevnte rom - som du kan se litt av på bildet til høyre - fantes alt fra klesstativ til fjernsyn. Den unge kvinnen som viste oss hjemmet sitt, hadde både mobiltelefon og iPod.
Sko hadde de under den ene sengen, og her opphold de sikkert andre ting også. Det er nok om å gjøre å utnytte plassen best mulig, og ha så god orden man kan ha. Husene er ganske små i forhold til våre. Hele huset deres er ca like stort som soverommet mitt!
Allikevel så vet de hvordan de skal ha det best mulig med det de har : )


Etter at vi hadde vært på hjemmebesøk, gikk ferden videre nedover slummen. Hvor enn vi gikk var det unger som ropte howau (how are you) og som kom springenes bort til oss og sa high five. De elsket å bli tatt bilde av, og syntes det var kjempemorsomt å se bilder av seg selv. Mange av dem ville holde oss i handa, og gå et stykke sammen med oss.
Det var spesielt én unge som gjorde inntrykk på meg; ikke fordi det var noe spesielt ved henne i den forstand, men hun var rett og slett HERLIG. Jeg kaller henne for avokado-ungen ettersom hun hadde en bit avokado i handa som hun hele tiden spiste på. Jenta var sikkert ikke mer enn fem år gammel, men kom springende bort til meg med handa utstrakt mens hun skrek; HIGH FIVE!
Såklart blir man sjarmert av noe sånt...




Vi trengte ikke be henne om å geipe tunge; tok vi frem kameraet foran henne, tok hun tunga ut.

Turen gjennom slummen tok lang tid, lengre tid enn vi fleste hadde trodd. Det var denne dagen mange av oss ble kraftig solbrent - jeg intet unntak. Fremdeles har jeg røde skuldre!

Vi gikk til en skole nede i slummen som hadde ca. 300 elever. Her ble vi møtt av Ja, vi elsker og Alle Fugler, et resultat av besøket til noen norske studenter.






Skolebygget var lite og trangt, og jeg - med min klaustrofobi - hadde problemer med å være der inne. Solsteiken sto inn i den trange gangen, og lufta var tett. I tillegg drev de å kokte mat der inne, som førte til ekstra oppvarming av bygget. Mange unger fordelt på lite rom hjalp heller ikke på lufta. Det var det som var negativt med denne skolen, men så klart; skole er bra og nødvendig, og hva vet vel jeg; kanskje det bare var jeg som syntes at lufta var tung?

Etterpå ble vi vist vei til et nyoppusset bygg som skulle bli brukt som vaksinasjonssenter. Der var det et rom for barn og et rom for voksne. De ventet på å få medisiner, så var de klare til å sette i gang. Dette er et kjempebra tiltak som jeg håper kommer til å fungere!
Et annet bra tiltak de holdt på med i Mathareslummen, var bygging av toaletter. Det er nemlig ikke en selvfølge at det følger toalett med huset når du bosetter deg i slummen...

Vi gikk på søppel og kloakk. Det luktet spesielt. Husene var skjul. Enkelte var til og med hotell! Det var slik som man ser på tv, men det var noe helt annet å se det i virkeligheten. Alle sansene fikk oppleve følelsen, ikke bare synet. Jeg fikk både se, høre og lukte en slum. Slikt setter spor.






Dette var en lang dag med mange inntrykk som jeg kommer til å huske resten av mitt liv.

Btw; noen av bildene er Irene sine

- Ingrid Gurine Nilsen

Onsdag 07. april: MYSA og Mathare United

  • 19.04.2010 - 18:53
Dag 2:

Dette var den første dagen vi kunne se og oppleve Kenya ettersom det var mørkt da vi ankom dagen før. Vi dro fra gjestehuset kvart over ni, og satte kursen mot Nairobi Children Court. Denne retten er den eneste barnevennlige i hele landet. Her må barn og unge under atten år møte opp av mange forskjellige grunner, blant annet:
- de har rømt hjemmefra
- de er hjemløse og/eller foreldreløse
- de har begått tyveri
- de har gjort hærverk, utført vold og lignende

Vi fikk ikke muligheten til å være vitner i selve rettsaken, men vi fikk være utenfor og få et lite innblikk i hva dette var for noe. MYSA - Mathare Youth Sports Association, som du kan lese mer om nedenfor - har et matvareprogram som de praktiserer ved denne barnerettsalen. Vi fikk være med på å smøre doble hvite og grove skiver med smør. Disse gav vi senere til ungene som satt og ventet i to celler ved siden av rettsalen; én celle for de minste og én for de eldre. Det var et veldig sterk øyeblikk for mange av oss, spesielt å se hvor små noen av ungene var. En av dem lå på gulvet. Vedkommende manglet litt av ett eller begge bena...

Ungene som ble stilt for retten ved Nairobi Children Court er vanligvis unger som blir funnet vandrende på gata alene, og etter rettsaken - som er en måte å forene barn med foreldrene på - blir barna sendt hjem med foreldrene. Dette er i alle fall praksisen vi ble fortalt ble gjennomført.

-------------------------------------------------------

Videre gikk veien til MYSA's hovedkvarter. Her fikk vi innføring i hva MYSA er og står for, samt vi fikk en omvisning på området deres.
MYSA er en selvhjelpsorganisasjon for barn og unge i Mathareslummen. De vektlegger idrett og kultur, og de er spesielt engasjert i fotball. 
Organisasjonen ble startet i 1987 av Bob Munroe og noen ungdommer fra Mathareslummen.

Et av Kenya's beste fotballag - Mathare United - er representert av MYSA. Vi var på en fotballkamp mellom Mathare United og AFC Leopards. Etter å ha presset oss gjennom en trang folkemengde (som mildt sagt skremte LIVSKITEN av meg. Ikke fordi de var skremmende, men fordi det var MANGE og TRANGT) kom vi inn på stadion; Nyaya. Den var diger, og kunne romme 30 000 mennesker.

Under kampen fikk vi "god kontakt" med noen unger som gikk rundt og solgte peanøtter. De samarbeidet med faren sin, og det var tydelig at det ikke var første gangen de var på jobb. De visste akkurat hvilke blikk de skulle sende oss for at vi skulle få lyst til å kjøpe av akkurat dem.
..og vi bet på. Så klart, ungene var jo kjempeherlige! Vi kjøpte sikkert to pakker peanøtter (de var pakket inn i papir som de mest sannsynlig hadde til overs hjemme) hver for 5 shilling; noe som tilsvarer ca. 50 norske øre.


--------------------------------------------------------------------

Nå er det noe gale som har hendt, og jeg får ikke lastet opp flere bilder.... "/ Jeg ville gjerne ha et illustrasjonsfoto av barneretten. Det ble ikke tatt så mange bilder der ettersom dette var første plassen vi besøkte, og vi var noe overveldet. Får jeg tak i et bilde, kan jeg legge det ut senere : )


- Ingrid Gurine Nilsen

Tirsdag 06. april: Reisen ned og første møte med Kenya

  • 17.04.2010 - 12:12
Dag 1:
Som jeg nevnte, gikk flyet mitt 06.45. Jeg var på plass på flyplassen litt før fem. Her møtte jeg de andre jeg skulle reise med fra Sola; Anna, Gjertrud og Hanne fra Kopervik vgs samt læreren Harry, og Irene fra Vardafjell vgs samt læreren Rune.
Vi fikk sjekket inn og gikk gjennom sikkerhetskontrollen uten problemer. Flyselskapet vi reiste med var nederlandske KLM. Ombord i flyet viste det seg at bak oss satt ei dame som også skulle være med i reisefølget vårt; en trofast donor til Strømmestiftelsen, Linda.

Flyturen fra Sola til Amsterdam tok bare 1.5 timer. Ved gaten til flyet videre til Nairobi, møtte vi de andre i reisefølget vårt; Ina og Kristin fra Ringsaker vgs, og Erik Wessmann, ansatt i Strømmestilftelsen og leder for turen. Jeg og Irene ble ganske overrasket da vi så han for første gang. Vi hadde vært i kontakt med ham via e-mail før reisen, og sett for oss en gammel mann med grått hår og skjegg. Det viste seg derimot å være en mann i trettiårene..

Etter noe venting gikk vi ombord på flyet til Nairobi; et toetasjers fly! Jeg har alltid hatt lyst til å reise med et sånt fly, og nå fikk jeg endelig muligheten : )

Turen tok mellom syv og åtte timer. Jeg og Irene fristet veldig med tanken på å gå opp i andre etasje på flyet, men feigheten fikk oss til å la være ..
Nesten under hele turen fulgte vi med på hvor vi var. Vi var nemlig veldig spent på å få se ørken.
Etter noen timer kom ørkenen - det var stor stas i begynnelsen; ingen av oss hadde jo sitt ørken før!
Timene gikk, og ørkenen vedvarte. Til slutt ble vi bokstaveligtalt drittlei av å se ørken, og lengtet etter noe annet. Jeed...
Midt ute på ørkenen var det noen runde konstruksjoner som vi ikke helt visste hva var. Vi tenkte på om det kunne være solcellepaneler? Vet du hva det kan være?


Det var mange av dem, og de fantes flere steder midt ute i ørkenen. De dukket opp etter en god stund med ørken, og forsvant da det fremdeles var en god del ørken igjen.

-----------------------------------------------------

Trøtte og slitne, men også veldig spente, landet vi på flyplassen i Nairobi. På flyet hadde vi fått utdelt noen informasjonsark som vi måtte fylle ut for å få lov til å komme inn i Kenya - og de andre Øst-afrikanske landene for øvrig. På disse arkene måtte vi skrive informasjon om fødested, nasjonalitet og bosted, samt informasjon om passet. Vi måtte skrive hvorfor vi skulle til Kenya, og vi måtte krysse av for om vi hadde ting som mat og alkohol i koffertene våre. Det føltes litt merkelig å fylle ut slike brosjyrer, ettersom vi ikke helt forsto hva de skulle med all den informasjonen.
På flyplassen ble vi møtt av sjåførene Dennis og Dowdi (?) - som fulgte oss gjennom hele oppholdet. Det var mørkt da vi kom, så vi fikk ikke se så mye av Nairobi, men jeg fikk med meg at det var mangel på gatelys langs veiene!

Etter en kort kjøretur - ca. 30 minutt - kom vi frem til ACK guest house hvor vi skulle bo. Jeg havnet på rom sammen med Irene, og vi likte rommet så å si med en gang;



Vi såg ingen dyr på rommet vårt i løpet av oppholdet : D Ikke engang en firfirsle, som vi fikk beskjed om var helt vanlig å se inne på rommene. JIPPI! Vi kunne sove trygt og godt med andre ord, og ettersom dagen hadde vært lang med mye reising og lite soving kvelden i forveien, sovnet vi ganske fort med en gang vi hadde spist og hatt et lite møte.

Hakuna Matata

  • 16.04.2010 - 18:19
Heiheiheiheihei!
Nå har jeg kommet hjem fra Kenya! Trøtt og sliten etter en reise med mye program og mange inntrykk. De neste dagene vil jeg legge ut innlegg fra de ulike dagene på turen, så stikk innom daglig dersom du ønsker å vite hva jeg så og hva jeg gjorde på turen, samt hvordan jeg syntes turen var : )

Nå har jeg pakket ut kofferten. Alt ligger strødd utover gulvet på rommet mitt. Jeg har ikke handlet meg så mye - jeg er ikke en shoppingtype - men noen "suvenirer" måtte jeg jo skaffe meg:
- et svart/hvitt bilde av en afrikansk jente som drikker av en bolle (tok
meg med storm!)
- et kart over Afrika fra 1590 (jeg elsker historie!)
- to små masker i tre; én av en giraff, én av en zebra
- tre keramikkperler samt et par øredobber fra Kazuri (vil fortelle mer om Kazuri senere)
- T-skjorte hvor det står: Hakuna Matata : D



Nå gleder jeg meg til å få lagt bildene mine inn på dataen! Jeg skal også få noen bilder fra noen av de andre som var med på turen, så mangel på bilder kommer ikke til å bli noe problem! : )

Og ja... STILL WHITE!

(Nesten) klar for avgang!

  • 05.04.2010 - 11:17
Nå er bagen snart ferdig pakket, og alt annet nødvendig ordnet. Jeg reiser til Stavanger 17.30, og overnatter der i natt. Flyet mitt går 06.45 fra Sola.
Jeg er spent!!!!!!!



Det blir ikke noe blogging de neste ti dagene, ettersom jeg ikke tror jeg kommer til å få anledning til det. Jeg skal derimot legge inn et referat av turen etterpå : )

Nå må jeg pakke resten, og mentalt forberede meg på å reise.
Snakkes!!

Kenya - et fattig land med (nesten) like fornøyde innbyggere som Norge

  • 10.03.2010 - 21:49
For omtrent en måned siden ble jeg spurt av samfunnsgeografilæreren min om å være en representant fra skolen på en tur med Strømmestiftelsen ned til Nairobi, Kenya, Afrika.
Ikke hver dag man får et slikt spørsmål!
Jeg takket så klart ja - og selv den dag i dag har det enda ikke gått helt opp for meg at jeg skal til Afrika!

Jeg skal - sammen med en annen elev fra skolen min, samt en lærer, pluss elever fra en rekke andre skoler - besøke Mathareslummen i Nairobi. Nairobi er hovedstaden i Kenya og har over tre millioner innbyggere!
Totalt lever det nærmere 36 millioner innbyggere i Kenya. 7.6 millioner av innbyggerne bor i byområder, og av disse bor over halvparten i slumområder. Ironisk nok er kenyanerne omtrent like fornøyd med livet sitt som oss nordmenn... Noe å tenke på?


Jenter i Uganda - National Geographic

Kenya er ikke det mest dårlig stilte landet i Afrika. De er på god vei til å bygge seg oppover, men har - så klart - en god vei igjen å gå. Der kommer Strømmestiftelsen - og andre organisasjoner - inn for å hjelpe. Strømmestiftelsen hjelper Kenya ved å utrydde fattigdom ved å blant annet satse på utdanning, idrett og kultur.

Her er en enkel sammenligning mellom Kenya og Norge (tallet for Kenya står alltid først):
- Forventet levealder: 54 / 80
- BNP/innbygger (hvor mange penger hver enkelt har å putre med, i US Dollar): 1470 / 50 070
- HDI (Human Development Index): 147; 0.541 / 1; 0.968
- SFT (hvor mange barn hver kvinne får i gjennomsnitt): 5 / 1.96

Skulle du lure på noe av tallene eller hva BNP, HDI og SFT er må du bare spørre : )


Ved denne sammenligningen ønsker jeg å vise hvor stor forskjell det er mellom Kenya og Norge. Ikke alle har det like bra som oss, og mange land har det enda verre enn Kenya...

På tide å sette mer pris på det man har?
hits