ingrid gurine

Words from a silent mind

  • 05.02.2015 - 00:57

Hei og hopp!

Det er over to år siden jeg sist skrev et innlegg på bloggen, men i ny og ne titter det inn en e-post om at noen har lagt igjen en kommentar. Alltid like koselig, men alltid like merkelig. Leser folk fremdeles bloggen min etter så lang tid uten aktivitet? Hva er det de leser om? Hva har jeg skrevet som gjør at folk fremdeles finner frem til den gamle bloggen til en samfunnsengasjert tenåring som for lengst har lagt "pennen" på hylla? Jeg måtte rett og slett ta meg en liten runde på min egen blogg for å friske opp litt i hva den inneholdt. Jeg husker selvfølgelig mye av det jeg har skrevet og hva det var som engasjerte meg, men når jeg leser gamle innlegg blir jeg nesten litt imponert over hvor mye tid og engasjement jeg har lagt i denne bloggen. Og hvor mye fikk jeg igjen for det?




Jeg har konkludert med at jeg engasjerte meg for mye. Jeg ville lese alt, lære alt, dele alt, oppleve alt, være alt. Redde verden, redde miljøet, redde fattige. Jeg glemte meg selv. Etter å ha vært på studietur i Tanzania i nesten seks uker, ble jeg syk. Jeg trodde lenge det var influensa, men det var merkelig hvor lenge den skulle vare. Helt til jeg ikke kom meg opp av senga, og ble liggende i altfor mange måneder. Da jeg til slutt kom meg opp igjen, valgte jeg å endre meg selv. Tenkte det kunne være redningen. Og forsåvidt så var det jo det, men ikke helt. Jeg savner å være engasjert. Jeg savner å kunne lese seg opp i noe man har interesse for, og å kunne delta i diskusjoner om det ene og det andre. Nå er jeg redd for å åpne munnen fordi alt jeg sier og gjør blir analysert over og over igjen i hodet mitt i flere dager etterpå. Det er slitsomt, så jeg holder heller tankene og meningene mine for meg selv.



Da jeg tok en liten runde blant innleggene mine nå, slo det meg at jeg har hatt det slik altfor lenge. Særlig dette innlegget beskriver hvordan jeg har det nå, og hvordan jeg har hatt det i en god stund. Forskjellen er at jeg nå vet at det er noe som er gale med tankegangen min, men det er fremdeles vanskelig å ikke la seg føle til bry. En annen ting som slo meg er hvordan framtidsplanene mine har endret seg, både med vilje og uvilje. Jeg ville bli noe "stort", jeg ville studere i flere år på universitetet og bidra til å endre samfunnet på en eller annen måte. I dette innlegget har jeg skrevet litt om det, og tilføyd at det kanskje ville bli for tøft å jobbe innenfor samfunns- eller statsvitenskap, og at jeg kanskje derfor burde ta "den lette veien" - bli lærer eller sykepleier. Det stakk litt i hjertet da jeg leste det, for saken er nemlig at jeg i dag er kommet halvveis på en bachelorgrad i sykepleie. Og jeg vet - selv om studiet er ufattelig krevende og at sykepleien er et ansvarstungt yrke - at jeg har tatt den lette veien. Sykdommen var sterkere enn pågangsmot og viljestyrke. Men jeg har det jo bra da, på et vis :-)

YOLO

  • 23.11.2012 - 15:19

You only live once... Grip dagen... Lev i nuet...

Slike setninger pleide å være (og på en måte fremdeles er) mitt livsmotto. Å møte hver dag som om det var din siste, gjøre det du ønsker i dag og ikke utsette det til i morgen. Bare være til. Her og nå. I dag. Det burde da ikke være så vanskelig?
Så hvordan har det seg da at jeg tilbringer dagene mine i pysjen, med uvasket hår i en dult på hodet, brillene på nasen og øynene enten lukket eller festet på tv-skjermen? Jeg, som skulle "redde" verden.



Jeg vet ikke helt hvor og når det gikk galt. På en måte har det vært fælt hele tiden, men det har ikke vært uholdbart. Jeg har klart å leve med det (på en måte). Da jeg gikk på videregående var jeg såpass "flink" at lærerne brydde seg ikke om mitt høye fravær. Jeg kunne fint bare være hjemme noen dager om humøret ikke var på topp. Jeg følte heller ikke jeg gikk glipp av noe særlig heller, da jeg ikke er av den mest sosiale typen. Venner hadde jeg da, men de rulerte litt. Jeg kunne jo ikke risikere at de gikk lei av meg, så jeg byttet rutinemessig på hvem jeg var med. Resultatet? Jeg sitter her nå og har ingen venner fra videregående. Og hva med dem fra tidligere år, fra grunnskolen? Jo, noen av dem er der jo. Jeg vet at viss jeg ringer dem, legger de ikke på. Men jeg omgås dem ikke. Kanskje er det min egen feil, men jeg kan med hånda på hjertet si at jeg har prøvd mitt beste. Kanskje jeg bare var for sen?

Så nå sitter jeg er, ustelt og deppa. Uten noen andre å snakke med en min stakkars kjæreste og familie. På den andre siden sitter en tidligere god venninne som jeg har delt mange gode opplevelser med, og har sin egen personlige krise som jeg personlig synes er mye mye mye verre enn min - nemlig kreft i nær familie. Men jeg orker ikke bry meg, orker ikke ta kontakt, orker så vidt å sende henne en tanke. Forferdelige meg...
Samtidig er det også en tidligere god venninne som opplever samlivsbrudd. Jeg tenker på hvor fælt det må være for henne, men kommer ikke lengre enn det. Jeg prøvde ta kontakt med henne, men jeg endte opp på baderomsgulvet gråtende over hvor dårlig person jeg var som ikke orket å være en venn. Så jeg vurderte å slette Facebook og slå av mobilen. Gå under jorden. Men jeg orket ikke det heller. Så jeg gjemmer meg heller inne i leiligheten, hvor ingen kan finne meg.



Dessverre må jeg jo ut noen ganger. Når man er nedfor orker man ikke ta vare på seg selv, noe som for meg resulterte i en kjempekjekk betennelse i ei visdomstann. Så jeg måtte til tannlegen. Tre ganger på tre uker. Det gikk fint, jeg orket jo ikke å grue meg. Det dumme var at siste gangen måtte jeg jo selvfølgelig møte på kjennsfolk. Det er utrolig slitsomt å presse frem et smil og småsnakke når man aller helst har lyst å grave seg ned. Men heldigvis for meg virket det som om hun også syntes det var ubehagelig, for hun var rask med å gå. Pjuuh. Heldigvis ikke mer tannlege på meg. 

Sting i hjertet - uten grunn.

  • 20.09.2012 - 14:30

Når kvelden kommer og jeg skal legge meg til å sove, kommer alle mulige slags tanker opp i hodet og vekker meg opp. Noen av dem er verdt å bli bekymret for, som at jeg skal dø en dag, men andre tanker som får det til å gnage langt inn i hjerterota på meg er fillesaker. Hendelser som hendte for en årrekke siden, og som helt sikkert ingen andre enn jeg husker. Jeg klarer ikke å legge dem fra meg. Tanken på hvor dum jeg følte meg da de skjedde, følger med meg til denne dag. Kanskje klarer jeg ikke legge ting bak meg, gå videre? Men hvorfor slike teite hendelser?

Som den gangen jeg på 4H-møte oppropet svarte med mhm i stedet for ja, slik alle andre gjør, og de eldre ungdommene begynte å le og hviske seg i mellom.

Som da jeg en gang på videregående klarte å uttale chilinøtter feil, og guttene i klassen fikk seg en god latter.

Som den dagen jeg var teit nok å si til min bestevenninne at hun ikke passet hull i ørene.

Som alle de gangene jeg har svart feil på et spørsmål fra læreren.

Og inne i mitt lille hode har alle disse hendelsene (og flere med dem) blitt til at folk finner meg dum. Og hvem vil vel være med dumme mennesker? Så disse hendelsene blir av meg tolket som grunn til at jeg ikke har kontakt med noen av mine tidligere klassekamerater, at jeg ikke fant meg noen å "henge med" i Kristiansand, at jeg for det meste sitter rolig og stum i pausene på jobb mens kollegaene prater om alt og ingenting. Ja, mye kan finne sted i toppen hos meg en sen kveld.

Long time no see

  • 18.09.2012 - 16:39

Hei alle sammen (om dere fremdeles er der)

Jeg har hatt det travelt, slitsomt, tungt og vanskelig siden jeg kom hjem fra Tanzania. Å reise til Afrika er noe av det beste jeg har gjort - det kjekkeste, morsomste, mest lærerike, interessante og spennende - men det har også vært det tyngste, tøffeste, vanskeligste og utmattende. Ikke på grunn av vanskelighetene som er å se der nede, men på grunn av meg og hvordan jeg er. Jeg har alltid hatt det litt vanskelig, men har allikevel klart å gjøre det jeg vil gjøre her i verden. Jeg har jo tross alt vært i Afrika to ganger, og jeg er bare tjue år! 
Men ettersom jeg har blitt eldre, og spesielt etter tanzaniaturen, har jeg måttet innse at jeg ikke fungerer optimalt. Jeg klarer ikke gjøre det jeg vil, jeg blir så sliten. Jeg har måttet innse at jeg kanskje ikke kan arbeide for å "redde" Afrika allikevel, at jeg kanskje må ta til takke med et "enklere" yrke (om jeg i det hele tatt klarer det). Det er trist.

De siste dagene har jeg tenkt mye på å begynne å blogge igjen. Men dersom jeg starter, vil bloggen bli noe annerledes. Jeg har ikke lengre energien til å sette meg inn i samfunnsspørsmål og politiske debatter. Jeg leser ikke lengre Aftenposten Innsikt, men VG. Jeg vraker nyhetene til fordel for Gøy på landet. Noen vil kanskje si jeg har forandret meg, og kanskje har jeg det. Jeg spiser mer og mer kjøtt, og handler mer og mer ting jeg nødvendigvis ikke må ha. Men innerst inne er jeg jo fremdeles meg selv - sosialisten, økoterianeren, afrikaelskeren, samfunnsentusiasten, amnestyaktivisten - disse sidene har bare måttet vike til side for at jeg skal kunne komme meg opp om morgenen (noe jeg forøvrig ikke gjør så ofte) og komme meg gjennom dagene. Jeg trenger å ikke tenke, leve overfladisk, leve livet uten å tenke på alt og alle som blir negativt påvirket av vår levemåte.

Så sånn er det. Hvordan har dere det, da? :-) 






Tanker.

  • 26.12.2011 - 17:24

Det nærmer seg avreise. Jeg føler tida bare har fløyet forbi, som om det var i går jeg fikk vite at jeg kom inn på førstevalget mitt av studier. Som om det var maks et halvt år siden jeg var i Kenya, mens det egentlig er nærmere to år siden. Det er når tiden går så fort, at man merker at tiden er knapp her på jord. Og det er når noen du vet om drar bort eller blir skadet, at du innser hvor sårbart livet er.

Jeg prøver hele tiden å overbevise meg selv om at livet er bra. Jeg bor i Norge, jeg har alt og litt til. Livet skal være godt. Men det er vanskelig å sette pris på det man har, når man vet at så altfor mange ikke har det de trenger - ikke engang mat på bordet eller hus over hodet. Det var vel kanskje derfor også at julegaven jeg satte mest pris på i år, var den jeg fikk av en av mine brødre: 30 hivtester til UNICEF. 

For tida leser jeg ei bok om Pakistan, og ettersom landet ble dannet på grunn av religion er selvfølgelig religion en dle av boka. Forfatteren, Imran Khan, er troende muslim, og måten han skriver på får meg til å ønske at jeg var troende. Ikke muslim eller kristen, men mer på en New Age-måte. At jeg var fokusert på å behandle kroppen min riktig, å være et godt medmenneske, gjøre gode gjerninger og så videre. At noe jeg trodde på gjorde meg  sterkt fokusert på dette. Nå er det mer av og på, jeg skulle ønske jeg var "god" hele tiden. Og Imran Khan får meg til å tro at å tro på noe er rette veien å gå for dette. Kanskje dagene blir litt lettere da også?




Skrivestopp.

  • 03.06.2011 - 15:05

Blæh, jeg klarer ikke å sette meg inn i ting og skrive et innlegg for tiden! Det bare... stopper opp. Ordene detter ut før de kommer til fingertuppene, og jeg klarer ikke å fange alle igjen. De få jeg klarer å fange, er usammenhengende og resultatet blir et dårlig innlegg preget av dårlig setningsoppbygging og sammenheng mellom avsnittene. Jeg tror jeg gir opp snart!

Ikke nok med at jeg ikke klarer å skrive innlegg her, det påvirker meg ikke på noen som helst måte bortsett fra at jeg ikke får delt videre det jeg leser, men skrivestoppen befinner seg også på skoleplanet. Det er kjempekjekt nå midt i eksamenstiden. Onsdagens nynorskeksamen (eller sidemålseksamen) fikk bære sterke preg av det. Ingen av oppgavene falt i smak, jeg ble demotivert,tårene trillet, og jeg fikk til slutt skrapt sammen ynkelige tusen ord til noe som skulle være en artikkel. Dårligste teksten jeg noen sinne har skrevet, og typisk at dette var på en eksamen. Trøster meg med at man alltids kan ta opp igjen en eksamen og at skrivestoppen (forhåpentligvis) ikke varer evig.

Skrivestopp på det skjønnlitterære planet har jeg derimot hatt i - hold dere fast - tre og et halv år nå. Jeg som skrev noveller, dikt og sanger nærmest daglig har måttet innse at en fremtid som forfatter eller singer/songwriter er langt på vei forbi. Jeg har prøvd å skrive skjønnlitteratur nå og da, men hodet setter en stopper for det. Ordene finnes, men hodet tørr ikke la fingertuppene få skrive dem ned. Du skal ikke tro at du er noe, og i alle fall ikke vise andre hva du føler. Diktene og sangene mine var høyst personlige, men jeg hadde ikke problemer med å ordlegge disse følelsene før. Ett vendepunkt i livet, og jeg står fast på at ingen skal få vite hva lille meg virkelig tenker og føler på innsiden. Så, sang- og diktskrivingen tok slutt, da. Novelleskrivingen ble det ikke plass til, og ideene til den planlagte romanen ble fint pakket inn i en mappe og skuffet vekk.


// Illustrasjonsfoto - WeHeartIt.com


Så her er jeg nå. Noe i meg sier at jeg neppe har skrivestopp når jeg nettopp har skrevet det du leste over her, men når dette er det eneste jeg klarer å skrive da er det vel noe som ikke stemmer?

Tips mottas med takk.

Hjernen min er visst i feriemodus allerede.

  • 17.04.2011 - 22:34

En vakker kveld i april kjørte en liten(stor) pike hjem etter å ha vært på bowling med noen venninner. Da hun nærmet seg halvveis bestemte hun seg for å svinge innom "sentrum" for å handle inn rundstykker til niste dagen etter. Dette var lurt, tenkte hun. Kanskje kunne hun også kjøpe seg noe å spise nå, slik at hun holdt seg våken resten av turen?
Hun svingte innom "sentrum". Kjørte de to-tre (pluss minus) kilometrene det var inn, bestemte seg for å handle på Rimi ettersom de hadde best utvalg på nettopp rundstykker. Da hun skulle til å svinge inn, la hun merke til at det ikke var noen biler på parkeringsplassen. Ettersom hun ikke ville være den eneste på butikken (ja, hun tenkte faktisk dette), bestemte hun seg for å heller kjøre de få metrene bort til Kiwi. Det var heller ingen biler utenfor der, men handle skulle hun jo så hun måtte bare bite tenna sammen. Hun fant seg en parkering, slo av tenningen, fant lommeboka, tok av setebeltet, åpnet døra og skulle til å gå ut. Da så hun at gitteret foran inngangsdøra på butikken var nede. Hva er egentlig klokka!? tenkte hun. Er det virkelig så sent? Stenger de tidligere i dag? Hun så seg rundt. Det var da merkelig lite folk rundt her. Da gikk det et lys opp for jenta - det var jo søndag, og da er jo butikkene stengt.


Kanskje hun bør pugge den geologiske tidsskalaen som straff...


Jaja, hun ska i alle fall lese litt nyheter og skole, og håpe på å bli en liten smule smartere (det trengs!).

I'm just surviving.

  • 16.04.2011 - 21:50

At livet er som en berg- og dalbane får jeg virkelig erfare til tider. Jeg har svevd på en rosa sky og gått på røde roser til tross for brudd med typen. Jeg har for en gangs skyld i livet mitt klart å fokusere på det positive fremfor det negative. Russebuksa har kommet på, og samholdet i klassen og på trinnet generelt er bedre enn noen gang. Jeg går en spennende tid i møte.
Så skjer det noe, da. Vogna du sitter i når toppen av bakken, og da er det jo bare én vei å gå - nedover. Og det går fort. Det stopper ikke før du når bunnen. Og der er jeg nå. Ikke det at jeg tror du bryr deg - janteloven lenge leve -, jeg skriver dette først og fremst for meg selv. Utrolig hvor mye inspirasjon man kan få av en nedtur! Kanskje jeg finner frem skriveblokka og begynner å skrive låter igjen?

De sier "det er i motbakke det går oppover". Hvor fort oppover det går, sier de ingenting om. Det eneste som er sikkert er at alle nedoverbakker i livets berg- og dalbane går fort. Fryktelig fort. Jeg hadde det helt fantastisk jeg for kun en time siden! Det er så lite som skal til, det er skremmende.

Folk vil bare det beste. Noen ganger er det beste for noen, det verste for noen andre. Slik er det nå. At ikke livene bare kan være synkroniserte - "jeg-er-glad-når-du-er-glad-opplegg". Vel, livet er vel ikke så enkelt, hva vet vel jeg? Har jo "kun" atten års erfaring.

Denne sangen går på repeat inne i hodet mitt nå:

My Bucket List

  • 05.04.2011 - 17:09

Såg filmen "The Bucket List" på søndag, og det satte jammen meg i gang tankegangen! Så jeg fant ut at jeg ville sette opp min egen Bucket List : )

Jeg velger å ha dem unummeret, ettersom den ene ikke er viktigere enn den andre.

- Besøke alle verdens kontinenter (inkludert Antarktis)
- Bo og leve sammen med én av de 700 stammene i Papua New-Guinea i minst én uke
- Redde minst ett menneske fra å dø
- Se Angor Wat i Kambodsja
- Drive frivillighetsarbeid i Afghanistan
- Ta en mastergrad ved et universitet
- Hjelpe en venn i nød

Lista er ikke endelig : )

Hallo?

  • 22.03.2011 - 01:43

Det er merkelig å tenke på at noen faktisk både kan redde og ødelegge dagen min uten at de selv er klar over det. Det sier kanskje litt om hvor seriøst jeg kan ta ting, men livet er ikke alltid like lett med en twisted mind.
Jeg er i en stille periode. Det vil si: jeg er i en periode hvor jeg ikke føler for å snakke. Ikke fordi jeg nødvendigvis ikke har noe å si, det kan være ufattelig mye inne i hodet mitt som vil ut, men munnen min nekter. Jeg bare ødelegger. Ingen vil høre mine sorger, som forøvrig bare er overfladiske uansett. Like greit å tie stilt, ikke spre rundt med negativitet.
Å innestenge negativiteten fører med seg en dyster mine. Jeg sprer ikke rundt meg positiv energi når jeg er slik som dette. Det igjen fører til at jeg isolerer meg. Jeg vil da ikke gjøre andre folk sure og gretne med mitt nærvær, vil jeg vel? Nei, jeg vil ikke ødelegge.
Jeg får fravær på skolen. Fravær, fravær, fravær. En kompis i klassen skrev til meg at jeg snart har mer fravær enn ham. Jeg ble lei meg. Overfølsom? Kanskje. Det var nok ikke noe vondt ment i det han sa. For meg var det derimot et faktum fra virkeligheten, og virkeligheten er noe jeg aller helst ikke vil forholde meg til akkurat nå. Så jeg ble lei meg.
En gammel god bekjent skrev til meg i dag. Jeg har ikke snakket med ham på lenge, mest på grunn av at jeg ikke har turt å ta kontakt med ham selv. I dag skrev derimot han til meg. Jeg ble glad. Ikke fordi han nødvendigvis betyr mye for meg, men fordi det for en gangs skyld var noen som skrev til meg først.


// weheartit.com

Hvordan snakke uten å føle seg til bry? Confessions of a silent mind.

  • 15.03.2011 - 19:12

Dersom jeg skal peke på én ting med meg selv som jeg gjerne kunne vært foruten, blir det det faktum at jeg alltid føler at jeg er til bry. Om jeg sitter med noen i kantina på skolen, føler jeg at jeg er til bry. Om jeg snakker, føler jeg at jeg er til bry. Snakker jeg ikke, er jeg også til bry for da sitter jeg jo bare der!
Det går ikke en dag uten at jeg føler at jeg har ødelagt noen sekunder, minutter eller timer av noens liv. Det være om jeg har vært pratesyk og plaget dem med facebookmeldinger, eller at jeg rett og slett ikke hadde så lyst til å prate den dagen. Kort og greit; for meg er det hverken greit å prate eller tie stilt.

Etter Elevtinget, hvor jeg omgikk ultrasosiale mennesker hele døgnet i fem dager, har jeg vært mye mer pratsom enn jeg vanligvis er. Jeg er en person som ikke sier noe til andre enn vennene mine om det ikke er høyst viktig eller har noe med skole og gjøre. Du får ikke så mye informasjon ut av meg. De dagene som har gått siden jeg kom hjem, har jeg derimot søkt etter folk å prate med - selv om jeg ikke kjenner dem så godt eller prater med dem til vanlig. Jeg har rett og slett følt meg ufattelig ensom, følelsen kan knapt beskrives. Noe av meg mangler, og jeg finner det ved å snakke med folk.
Knapt fire døgn har gått, og etter å ha pratet og pratet med folk sitter jeg igjen med følelsen av at minutter er blitt ødelagt fordi nettopp jeg snakket med dem. At jeg plagde dem med mine uinteressante meldinger, snakket litt for lenge, snakte på feil tidspunkt, etc. Jeg sitter igjen og føler meg fæl - hvorfor må du plage folk, Ingrid? Kan du ikke la dem være i fred?

Det verste er jo at jeg i bunn og grunn ikke skader dem på noen som helst måte; jeg prater jo bare med dem! Om helt vanlige ting, alt mellom himmel og jord. Hvorfor sitter jeg igjen med følelsen av at jeg er til bry?


...ikke til stede.

185 kr rett i dashbordet.

  • 09.02.2011 - 17:36

For noen uker siden mistet jeg mitt kjære dverghamster, Dyret (ja, det het Dyret). Før dere trekker videre konklusjon om dødsårsak, kan jeg si at den led en naturlig død ettersom den var to år gammel.
Vel, både jeg og min minste lillebror var veldig glade i Dyret. Det ble derfor fort bestemt at vi skulle kjøpe inn et nytt. Dette skulle jeg da gjøre i dag, og gjorde så ettersom jeg ikke ønsker å skuffe ni-åringen. På dyrebutikken hadde de mange søte dyr, og plutselig virket et dverghamster kjedelig. Et gullhamster derimot, litt mer viltert og aktivt, virket mye spennende. Ettersom prisen var den samme, gikk jeg for det. Det skulle jeg kanskje ikke gjort.

Etter å ha fått hamsteret i en eske og betalt, gikk jeg til bilen. Kjørte ut av parkeringsplassen og begynte på ferden hjem. Det gikk knappe fem minutter, og dyret hadde gnagd seg ut av eska! Ettersom jeg var den eneste i bilen, fikk jeg en smule panikk, og kjørte inn på et busskur. Fikk snudd eska, og kjørte videre. Det tok derimot ikke lange tida før hamsteren var ute igjen, og jeg måtte bare la den ferde før jeg fikk tak i noen som kunne være med meg hjem i bilen. Haha, joda, fant til slutt ei venninne, og da jeg skulle ta hamsteret opp fra gulvet i bilen hylte det og var helt hysterisk. Jeg prøvde å klappe det, men det roet seg ikke ned. TIl slutt mistet jeg taket på det, og det kom ned ved beina mine. Ettersom jeg var sjåfør var veien til pedalene liten, og hamsteret smatt inn der. Sist jeg hørte fra det var det på høyde med nederst på rattet (hørtes det ut som). Jeg har prøvd å lokke det med mat, men det er så redd at ingenting nytter.


(Bildet er feil vei, men det er der med maten at gullhamsteren stakk inn)

Nå sitter jeg og venter på at det skal roe seg ned, så skal jeg prøve å lokke det med litt mer mat. Forhåpentligvis får jeg det ut derifra i fin orden, og får det på plass i buret hvor det hører hjemme!


(Det er et slikt, bare svart, jeg kjøpte)

Hell i uhell

  • 27.01.2011 - 13:02

Jeg sitter på skolen, skjelven og med foten hevet, men det kunne gått så mye verre;

I dag begynte jeg på skolen senere enn vanlig, så halv ti gikk jeg ut til bilen for å kjøre til skolen. Ettersom bilen var helt nediset, startet jeg bilen, satte den i fri og dro ekstra godt i håndbrekket (som jeg allitd har på, uansett om bilen står i gir eller i fri). Jeg fant frem isskraperen, gikk ut og begynte å skrape. Som vanlig begynte jeg med de små vinduene først, før jeg gikk til bakruta. Da jeg var ferdig med den, stod frontruta for tur. Da jeg såvidt hadde begynt, bestemte mest sannsynlig håndbrekket seg for å bli ødelagt, og bilen begynte å trille. Jeg forsto ikke helt hva som skjedde, jeg ble litt disorientert, men da jeg først forstod at bilen var på vei nedover bakken (den var slak, nesten bein), hadde fremhjulet på venste side kjørt over den venstre foten min. Jeg måtte derfor vente noen sekunder (eeeeviglange sekunder) før foten min var løs og jeg kunne springe for å stanse bilen. Da hadde derimot bilen fått såpass stor fart at jeg verken klarte å hoppe inn eller holde den igjen - eneste jeg klarte var å åpne døra. Jeg prøvde og prøvde å holde bilen igjen, men tilslutt ble jeg feid ned av bildøra. Liggende på bakken, sjokkert, kunne jeg bare se på at bilen rant nedover. Heldigvis, og da mener jeg heldigvis, rant bilen litt skjevt og havnet i en opphøyning hvor det var et kratt. Der stoppet den. Hadde den derimot runnet beint, hadde bilen ikke vært kjørbar etterpå ettersom den da hadde først runnet ned en steintrapp, før den hadde havnet ned i en bratt bakke ned mot plenen til nabohuset. Phjoo, sier jeg bare! Bilen fikk ikke en skramme, men ettersom den har bakhjulsdrift fikk jeg den ikke løs. Skrekkslagen og med en puls på nærmere 200, gikk jeg og banket på i nabohusene, men møtte bare tomme hus. Til slutt fikk jeg derimot tak i hun jeg leier hos, og hun fikk da tak i en mann som kunne hjelpe. Vi måtte taue bilen opp med bilen hans, den stod såpass fast, men det gikk til slutt. Bilen er fin og funker bra, eneste håndbrekket da som jeg må gjøre noe med!

Ellers er jeg fremdeles skjelven. Tenk viss bilen hadde begynt å trille da jeg skrapte is av bakruta?

Tankevekker.

  • 26.12.2010 - 17:47

På nattbordet mitt befinner Elizabeth Gilberts bok "Eat. Pray. Love" seg for øyeblikket. Jeg har visst om boka en stund, helt siden filmen basert på den kom ut, men har tatt den for å være en sippete roman og derfor ikke vurdert å lese den. Oprah oppklarte derimot boka (og forfatteren) for meg; "Eat. Pray. Love" er langt i fra en roman! Den handler om forfatterens indre (og ytre) reise for å finne seg selv og alt annet. Hun reiser til Italia, India og Indonesia for å spise (Italia), praktisere yoga (India) og for å finne kjærlighet (Indonesia). Nå har jeg nettopp begynt på Pray delen, så hvilken kjærlighet det er hun skal finne i Indonesia, nærmere bestemt Bali, vet jeg ikke, men kan tenke meg det er snakk om noe kjærlighet til seg selv.

Her om dagen leste jeg noe som fikk meg til å tenke. Forfatterens guru (en slags veileder) fortalte henne følgende; "you should never give yourself a chance to fall apart because, when you do, it becomes a tendency and it happens over and over again." I stedet skal man trene på å bli sterk, sier hun (guruen). Dersom jeg tenker over hvor mange ganger jeg har latt meg selv falle ned i dypet i løpet av de siste fem årene, trenger jeg mange flere hender enn de to jeg har.

Det sjokkerer meg at kun en så liten setning kan inneholde så mye. At en slik setning tatt ut fra ei bok faktisk kan være en løsning for mange. At man må lære (og ikke minst forstå) at kroppen reagerer slik den er vant til å reagere; lar vi den bryte seg ned, fortsetter den med det. Da er det på tide at du som eier av kroppen tar over "makten" igjen, og lærer kroppen en annen måte å reagere på når du møter motstand.

Jeg kommer i alle fall til å skjerpe meg skikkelig for å bryte en farlig sirkel som om igjen og om igjen lar meg falle ned, i stedet for å gjøre meg sterkere.


DEFINITIVELY.

First Day Of Winter

  • 20.10.2010 - 19:48

Så er dagen her. Den første vinterdagen. Det snør/hagler på vestlandet, og jeg vet ikke om jeg liker det eller ikke. Det var en smule herlig å gå ut, kjenne kalde snøfnugg mot kinnet mitt. Selv om kulden var et sjokk til å begynne med, ble jeg fort vant til den. Det var temmelig vakkert å se at gresset utenfor hybelen var hvitt - forrige gang det var hvitt kunne jeg ikke vente til det ble grønt igjen. Vinteren vi hadde i fjor var ganske lang. Gleden jeg følte den første vinterdagen i fjor (vet ikke om det var den aller første, men det første vinterdagen av den tre måneder lange vinteren) ble fort borte ettersom snøen aldri forsvant. Hvorfor det?

Helt siden jeg var ei lita pike har jeg elsket snøen. En av mine beste minner fra barndommen, er når vi hadde akekonkurranse ned byggefeltbakken, og jeg slo meg på en eller annen måte. Jeg var alltid den som begynte å grine en av de som begynte å grine.Jeg fikk trøst av den noe eldre nabojenta: "Ikkje grin, ikkje grin" - da begynte jeg å le, så klart, og kvelden var reddet.
Vi var mangen den gangen, og samholdet var bra. Det fantes ikke noe skille - både store og små var med på både å ake og å leke "spenn på boks". Husker spesielt en gang vi lekte "spenn på boks" på lekeplassen - vi var nærmere tjue stykker. No big deal, tenker du sikkert, men det er jo denne hendelsen som er én av de jeg tenker på med et smil om munnen? Jeg var nok lite klar over det den gangen, at jeg skulle huske dette så lenge...

Når snøen kom, var det alltid en standard at vi hadde snøballkrig. Da mener jeg ikke bare mine jevnaldrende, men også de voksne var med en gang i blant. Dette var skikkelig stas, husker jeg. Pingle som jeg var kom jeg alltid opp med egne regler - de som var eldre enn meg fikk ikke lov til å kaste snøball på meg! Haha, tror du de fulgte den? Nei, to av guttene som alltid har plaget meg mest, men som faktisk er og blir gode venner av meg, fulgte aldri mine regler. De mildt sagt dyngte meg med snø om vinteren, og kastet krabber på meg om sommeren. Jeg hatet dem der og da, men jeg hadde nok vært en noe større pingle i dag om det ikke var for dem.

Nå fikk jeg virkelig tømt meg litt her, herlig. Nå skal Sex and the City på igjen, femtende episode siden samleboksen ble handlet inn på mandag, står for tur. Jealous? Vel, ikke når jeg sier at hodet mitt holder på å sprenge, nasen renner, jeg fryser og ingenting smaker godt lengre. Livet er jammen meg herlig når man er syk.







Får den første vinterdagen frem minner i deg også?

Oktobertanker

  • 06.10.2010 - 13:58

Året har kommet inn i sin tiende måned. Utenfor pøsregner det, noe det forsåvidt har gjort i hele dag. Jeg kan trygt skrive under på at jeg ikke gleder meg til skoledagen er slutt i dag, og jeg må ut. Heldigvis skal jeg rett hjem, og muligens lage meg en stor stor kopp med god, rykende sunn te. Kjenner jeg gleder meg allerede. Historieboka skal være min date i kveld, noe som forsåvidt ikke er så altfor dumt. Historie er kjekt - nei, jeg er faktisk ikke ironisk! Kan faktisk godt tenke meg å ta en bachelorgrad i faget. Dere som har fulgt meg en stund, vet at jeg tidligere har skrevet innlegg hvor jeg (mildt sagt) er totalt forvirret over hva jeg vil studere. Problemet er ikke å finne interessante studier - for de er det mange av! Problemet er å finne det studiet jeg ønsker å studere mest! Woho, det er jammen meg ikke lett. Jeg vil så gjerne ta et krevende studium slik at jeg virkelig får utbytte av kunnskapene mine, men samtidig er jeg redd for at jeg ikke skal klare det. At det skal bli for tungt, at jeg rett og slett blir psyket ned på grunn av at det kreves så mye av meg som person. Derfor tenkte jeg lenge på å bli lærer eller sykepleier - trygge, gode studier som ikke krever så altfor mye av deg. Derimot vet jeg at jeg kan bedre. Jeg sier ikke at lærerskolen og sykepleierstudiet er lavmåls, men alt til sin smak. Jeg er en kunnskapsfreak til tusen - vil lære, lære og lære. Som dette innlegget belyser, skulle jeg aller helst ha vært evig student. Dessverre er det ikke økonomisk lønnsomt!

Historie er noe jeg har interessert meg for så lenge jeg kan huske. Ikke for å virke som en geek eller noe, men jeg fikk Karsten Alnæs' verk om Norges historie da jeg var tolv (!). Da drev jeg forsåvidt også med slektsgranskning. Tror dere det kan være en historiker i meg?

Vel, det var litt (uinteressante) tanker fra meg. Er det forresten noen av dere som vet hvorvidt det er lurt å studere journalistikk for tiden?

Ellers så har jeg ikke så mye mer på hjertet nå, annet en et lite spørsmål til dere:
Vil dere at jeg skal skrive slike personlige innlegg eller skal jeg bare forholde meg til verdensaktuelle temaer og saker?

Mitt forbilde.

  • 31.07.2010 - 20:33
Jeg har tenkt litt, og funnet ut at jeg faktisk har et forbilde. Et kjendisforbilde viss du fatter. En kjendis som jeg virkelig ser opp til, og som jeg synes er god til alt hun gjør. Who? Keep on readin'!

Som lita jente var jeg (ikke le) verdens største fan av Avril Lavigne! Jeg ville være henne, på alle områder. Jeg ville se ut som henne, synge som henne, være canadisk og så videre. Du forstår poenget.. Jeg syntes det var dødskult å ha et løst slips rundt halsen, og hadde sååååå lyst til å gå med det. Pingle som jeg var, turte jeg jo aldri det. Husker jeg ble dødssjalu da jeg var i elleveårsdag til ei venninne, og hun hadde på seg hvit skjorte og løst slips. Vi to "fightet" på en måte om å være guttejenta, haha. I alle fall slik jeg så på det.. Vet ikke med hun, er ikke sikkert hun selv vet at det er henne jeg snakker om engang. Ahh, stress!

Anyway, Avril kom og Avril gikk.  Etter sånn ca. 4 (!) år...

Inn kom Lindsay Lohan. Hun hadde lenge vært i tankene, men først nå (da jeg var 14-15 år) ble hun den kuuuleste. Jeg fikk det for meg at rødt hår var dødskult, og Lohan med rødt hår var jo bare digg! Jeg hadde som mål å se alle filmene hennes og kunne alle sangene hennes utenatt. Vel, jeg lærte meg aldri sangene utenatt og har enda ikke sitt alle filmene, men jeg kan én film utenatt; the parent trap. Jeg så den så å si hver dag fra jeg fikk den (tiårsalderen) til jeg ble veslevoksen og ikke kunne se på en barnefilm lengre.
Som kjent ble Lindsay ei lita partyjente, og jeg syntes en periode dette var kult. Ikke det at jeg ville gjøre det samme selv, men jeg digget at hun turte å leve livet sitt slik hun ville. Så fant jeg ut at hun var alkoholiker og narkoman og det som verre er....

Anyway, Lindsay kom og Lindsay gikk.

Etter Frøken Party ble jeg hekta på skating. Eller rettere sagt; jeg ble hekta på Bam Margera. Neste forbilde?
Nei, ikke han, men kona! Bam Margera var (er) jo drømmemannen, og så klart var da kona hans - Missy - dødskult! Jeg grodde Bam's Unholy Union, samt alle nyheter om Bam Margera. Joda, jeg ville være som kona hans, men hun brydde jeg meg ikke så mye om...
På denne tida hadde jeg store planer om å ta VG2 i USA, og jeg skulle jo så klart havne i Pennsylvania. Oh yeah, og Bam Margera skulle være min nærmeste nabo... Keep on dreamin', girl!
Ungdomsskulen var ferdig, og jeg begynte på videregående. Da fikk jeg plutselig øynene opp for politikk og samfunn, og ville gjøre verden til et bedre sted å leve. Hvor kommer Bam inn i bildet? Ingen steder, han måtte ut! Jeg sikler fremdeles over bilder av han, men er det så løye da? Duden er døøøøøøøøøøøøøøøøøøøøødsdeilig! Og til dere som vet at jeg har kjæreste; jeg har allerede bedt han om å akseptere at jeg elsker Bam! FJORTIS!

Anyway, Bam/MIssy kom og Bam/Missy gikk.

Nå var jeg kommet til en periode i livet mitt hvor jeg ville være et godt medmenneske. Som bloggen min tydelig viser (håper jeg!) er jeg fremdeles i denne perioden, og jeg liker meg.
Nå er det ei voksen dame med beina godt plantet på jorda som har tittelen som mitt forbilde. Hun er ei aktiv dame som engasjerer seg i svært mye. Hun er FN-ambassadør, og arbeider med humanitært arbeid ved FNs Høykomissær for flyktninger. Hun har seks (!) barn, hvorav tre er adoptert fra henholdsvis Kambodsja, Vietnam og Etiopia. Dama er veldig opptatt av at alle barn skal ha et godt liv, og frihet til i velge. Hun og ektemannen ønsker å adoptere flere barn, og da helst fra Latin-Amerika. Bussy woman, med andre ord!
Jeg mildt sagt elsker denne dama fordi hun lever for seg selv og alle andre. Hun driver med det hun elsker (skuespill), samtidig som hun kjemper for at verden skal bli så god som mulig.

Angelina Jolie er mitt forbilde.


"One of the first camps I went to had 400,000 people. It was a sea of human misery. In Sierra Leone, I saw tens of thousands with their arms and legs cut off [by rebels], orphaned children. I felt completely overwhelmed. I cried constantly. I felt guilty for everything that I had. Then I realized I wasn't doing these people any favors by crying. I kept getting angry at the injustices until I couldn't think straight. I took a deep breath and focused on how I could help. I discovered that I was useful as a person. When I met suffering people, it put my life into perspective. It slammed me into a bigger picture of the world."



Hvem er ditt forbilde og hvorfor?

I'm going crazy...

  • 24.07.2010 - 13:09
Kjære blogglesere:

I natt hadde jeg en helt uvirkelig drøm. Jeg drømte noe som jeg mildt sagt bare kan drømme om at kommer til å skje i virkeligheten. At det skal skje er like sannsynlig som at jeg skal vinne i lotto - og jeg tipper ikke en gang!
Jeg var veldig lykkelig i drømmen min. Rettere sagt; jeg var helt i hundre! Når noen er helt i hundre, da er de virkelig gira. Slik var jeg. I natt vel og merke, for jeg våknet i dagmorges og fant ut at drømmen min ikke var sann. Hvorfor kan jeg ikke bare være sanndrømt?
Derimot, hadde drømmen min vært sann hadde jeg fått store problemer. Presset på meg hadde blitt så stort, og jeg vet ikke om jeg hadde taklet det. Jeg hadde måtte konsentrere meg om den ene tingen 24/7, og hadde nok drømt om det hver eneste natt. Jeg hadde vridd meg i senga, skreket i søvne, og våknet opp trøttere enn jeg la meg. Livet hadde tatt slutt. Ja, i alle fall mitt personlige liv. Jeg hadde blitt opphengt i dette, og bare dette. Karakterene hadde nok dalt, og kjæreste-, familie- og venneforhold hadde skranket... På en måte er jeg glad for at jeg ikke er sanndrømt.

Kjære blogglesere, i natt drømte jeg at jeg var på topplisten. Bloggbassillen har bitt meg...


Jenta bak bloggen

  • 22.06.2010 - 16:51

Hei, og velkommen til min blogg!

Jeg heter Ingrid Gurine og er 19 år. Jeg kommer fra en liten vestlandsbygd, men befinner meg for tiden i Kristiansand hvor jeg studerer utviklingsstudier (årsstudium) ved universitetet. Planen er deretter å jobbe som frivillig i et afrikansk land, før jeg tar bachelor i statsvitenskap og master i utviklingsstudier. Drømmen er å jobbe i FN, men har også veldig lyst til å jobbe på ambassade. 

Dersom du har lest litt på bloggen min, har du kanskje lagt merke til at mange av innleggene handler om verden utenfor norges grenser.  Jeg begynte å interessere meg for samfunn og politikk da jeg var seksten, og siden den gangen har det bare vokst og vokst. Da jeg var i Kenya i april 2010 fant jeg ut at dette definitivt er noe jeg ønsker å jobbe med, og med Afrika som hovedpunkt. Jeg er også engasjert i Amnesty International (du kan lese om dem her) og Sosialistisk Ungdom (SU). Så er jeg støttemedlem i Røde Kors, men ikke aktiv. 

Det er kanskje også verdt å nevne at jeg er økotarianer, det vil si at jeg spiser minimalt/lite kjøtt med hensyn til miljøet. 

Skulle det være noe mer er det bare til å spørre :-) Ha en fin dag videre!


Kenya in my <3

Det hender så altfor ofte...

  • 11.06.2010 - 14:43
Det hender så altfor ofte at jeg tenker over alt jeg kunne ha gjort på i løpet av dagen når kvelden kommer. At jeg skulle tatt klesvasken slik jeg hadde planlagt, eller gått den turen i stedet for å legge meg ned foran TV'en. Kort fortalt; når kvelden kommer skulle jeg ønske at jeg hadde gjort noe vetigt i løpet av dagen som gikk, men hvor ofte gjør jeg egentlig det?

Jeg er sytten år gammel, men energinivået mitt er likt som en sekstiåring sitt. Minst. Jeg trenger åtte timer søvn for å fungere, og disse åtte timene er det sjelden jeg får. Vekkerklokka står nemlig på ti over halv seks om morgenen, og jeg forlater hjemmet tre kvarter seinere. Hvorfor så tidlig? Fordi jeg bor mer enn fire mil borte fra skolen, og skolebussen kjører ikke på hovedveien hele tiden. Den må nedom alle krinkelkroker hvor det kan være folk som skal på. Ja, det er kjekt å bo på landet!
Etter circa en time og ti minutt på buss er jeg framme på skolen. Trøtt som bare det ettersom jeg ikke har vært i så mye aktivitet under turen. Med tørre linser ser jeg nesten ingen ting når jeg går av bussen, og blunker som en annen tulling mens jeg går mot skolebygget. Feeling like a retard? Pretty much!
Dagen fortsetter med time etter time med undervisning om alt fra potensregning til spansk grammatikk, med en liten svipptur innom vikingtiden og definisjon av U-land.
Jeg elsker å lære, men det er dessverre ingen energiboost i hverdagen. Enkelte timer kan være så trøttende at til og med læreren sovner! Greit nok, dette hender kun med én enkelt lærer, men når dette er kontaktlæreren din som du har fem timer med i uka?!

Etter jeg så vidt har klart å holde meg våken gjennom skoledagen, får jeg tatt meg en liten lur på skolebussen hjem. Den tar kun femti minutter, men den er lang nok til å gjøre meg trøtt. Altfor ofte ender jeg opp med å sovne foran TV'en når jeg kommer hjem. Jeg sier ofte til meg selv at jeg må gå en tur, men med et så lavt energinivå orker jeg rett og slett ikke. For å poengtere dette, kan jeg si at selv om jeg sover i en-to timer om ettermiddagen, har jeg ingen problemer med å sovne klokka 22 på kvelden.




Jeg har prøvd det meste for å få opp energinivået mitt. Jeg falt virkelig for metoden til Kathy Freston kalt Quantum Wellness. Jeg så en episode av Oprah hvor hun var gjest, og ble virkelig overbevist av henne. Metoden går ut på å først gjennomgå en 21-dagers rens, for så å fortsette med dette. Freston sier at hvis man klarer seg i 21 dager, klarer man å følge metoden videre også.
Quantum Wellness går ut på å leve på en måte som både tilfredsstiller kroppen, sjelen og sinnet ditt. For å oppnå dette må du gjennomføre åtte "øvelser" hver dag:
- Meditasjon
- Visualisering
- Lek og moro
- Bevisst spising
- Trening
- Selvarbeid
- Åndelig øvelse
- Service

Disse skal sammen få livet ditt til å bli bedre, men jeg fant det vanskelig å gjennomføre. Jeg er konstant stresset, og klarer derfor ikke å sitte meg ned og meditere. Jeg orker ikke komme meg ut og trene, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å ha det moro, jeg finner ikke tid til å pleie meg selv, jeg tenker i negative baner og klarer derfor ikke å visualisere, og jeg klarer ikke å gjøre noen form for åndelig øvelse. Derimot har jeg blitt miljøbevisst og meldt meg inn i Amnesty International, så servicedelen har jeg dekket. Jeg ble vegetarianer, og kuttet ut sukker. Alkohol og koffein har jeg aldri hatt noe forbruk av, men jeg sto fast på gluten. Jeg klarte ikke å be mamma kjøpe glutenfrie brød og kornvarer, ettersom jeg krevde å få vegetarisk middag hver dag. Jeg har derfor stått på stedet vil, og etter at jeg gav opp (høsten 09) har jeg ikke gjort noe som helst for å forbedre hverdagen min. Eneste jeg kan peke på, er at jeg har byttet ut en person som hadde negativ innflytelse på meg med en person som fyller meg med positiv energi. En som ikke gjør narr av meg fordi jeg heller tror på Buddha enn på Gud, og en som aksepterer at jeg ikke vil spise kjøtt. En som faktisk vil at jeg skal si i fra når ting går meg imot, og en som jeg vet jeg kan stole på.

Ting går i riktig retning for meg. Kanskje må jeg bare ta tiden til hjelp, og se hva som skjer?

Jeg skulle bare ønske at jeg kunne gått til sengs hver kveld med en følelse av at dagen har vært godt gjennomført. Mange klarer det, så hvorfor skal ikke jeg?



hits