ingrid gurine

Words from a silent mind

  • 05.02.2015 - 00:57

Hei og hopp!

Det er over to r siden jeg sist skrev et innlegg p bloggen, men i ny og ne titter det inn en e-post om at noen har lagt igjen en kommentar. Alltid like koselig, men alltid like merkelig. Leser folk fremdeles bloggen min etter s lang tid uten aktivitet? Hva er det de leser om? Hva har jeg skrevet som gjr at folk fremdeles finner frem til den gamle bloggen til en samfunnsengasjert tenring som for lengst har lagt "pennen" p hylla? Jeg mtte rett og slett ta meg en liten runde p min egen blogg for friske opp litt i hva den inneholdt. Jeg husker selvflgelig mye av det jeg har skrevet og hva det var som engasjerte meg, men nr jeg leser gamle innlegg blir jeg nesten litt imponert over hvor mye tid og engasjement jeg har lagt i denne bloggen. Og hvor mye fikk jeg igjen for det?




Jeg har konkludert med at jeg engasjerte meg for mye. Jeg ville lese alt, lre alt, dele alt, oppleve alt, vre alt. Redde verden, redde miljet, redde fattige. Jeg glemte meg selv. Etter ha vrt p studietur i Tanzania i nesten seks uker, ble jeg syk. Jeg trodde lenge det var influensa, men det var merkelig hvor lenge den skulle vare. Helt til jeg ikke kom meg opp av senga, og ble liggende i altfor mange mneder. Da jeg til slutt kom meg opp igjen, valgte jeg endre meg selv. Tenkte det kunne vre redningen. Og forsvidt s var det jo det, men ikke helt. Jeg savner vre engasjert. Jeg savner kunne lese seg opp i noe man har interesse for, og kunne delta i diskusjoner om det ene og det andre. N er jeg redd for pne munnen fordi alt jeg sier og gjr blir analysert over og over igjen i hodet mitt i flere dager etterp. Det er slitsomt, s jeg holder heller tankene og meningene mine for meg selv.



Da jeg tok en liten runde blant innleggene mine n, slo det meg at jeg har hatt det slik altfor lenge. Srlig dette innlegget beskriver hvordan jeg har det n, og hvordan jeg har hatt det i en god stund. Forskjellen er at jeg n vet at det er noe som er gale med tankegangen min, men det er fremdeles vanskelig ikke la seg fle til bry. En annen ting som slo meg er hvordan framtidsplanene mine har endret seg, bde med vilje og uvilje. Jeg ville bli noe "stort", jeg ville studere i flere r p universitetet og bidra til endre samfunnet p en eller annen mte. I dette innlegget har jeg skrevet litt om det, og tilfyd at det kanskje ville bli for tft jobbe innenfor samfunns- eller statsvitenskap, og at jeg kanskje derfor burde ta "den lette veien" - bli lrer eller sykepleier. Det stakk litt i hjertet da jeg leste det, for saken er nemlig at jeg i dag er kommet halvveis p en bachelorgrad i sykepleie. Og jeg vet - selv om studiet er ufattelig krevende og at sykepleien er et ansvarstungt yrke - at jeg har tatt den lette veien. Sykdommen var sterkere enn pgangsmot og viljestyrke. Men jeg har det jo bra da, p et vis :-)

YOLO

  • 23.11.2012 - 15:19

You only live once... Grip dagen... Lev i nuet...

Slike setninger pleide vre (og p en mte fremdeles er) mitt livsmotto. mte hver dag som om det var din siste, gjre det du nsker i dag og ikke utsette det til i morgen. Bare vre til. Her og n. I dag. Det burde da ikke vre s vanskelig?
S hvordan har det seg da at jeg tilbringer dagene mine i pysjen, med uvasket hr i en dult p hodet, brillene p nasen og ynene enten lukket eller festet p tv-skjermen? Jeg, som skulle "redde" verden.



Jeg vet ikke helt hvor og nr det gikk galt. P en mte har det vrt flt hele tiden, men det har ikke vrt uholdbart. Jeg har klart leve med det (p en mte). Da jeg gikk p videregende var jeg spass "flink" at lrerne brydde seg ikke om mitt hye fravr. Jeg kunne fint bare vre hjemme noen dager om humret ikke var p topp. Jeg flte heller ikke jeg gikk glipp av noe srlig heller, da jeg ikke er av den mest sosiale typen. Venner hadde jeg da, men de rulerte litt. Jeg kunne jo ikke risikere at de gikk lei av meg, s jeg byttet rutinemessig p hvem jeg var med. Resultatet? Jeg sitter her n og har ingen venner fra videregende. Og hva med dem fra tidligere r, fra grunnskolen? Jo, noen av dem er der jo. Jeg vet at viss jeg ringer dem, legger de ikke p. Men jeg omgs dem ikke. Kanskje er det min egen feil, men jeg kan med hnda p hjertet si at jeg har prvd mitt beste. Kanskje jeg bare var for sen?

S n sitter jeg er, ustelt og deppa. Uten noen andre snakke med en min stakkars kjreste og familie. P den andre siden sitter en tidligere god venninne som jeg har delt mange gode opplevelser med, og har sin egen personlige krise som jeg personlig synes er mye mye mye verre enn min - nemlig kreft i nr familie. Men jeg orker ikke bry meg, orker ikke ta kontakt, orker s vidt sende henne en tanke. Forferdelige meg...
Samtidig er det ogs en tidligere god venninne som opplever samlivsbrudd. Jeg tenker p hvor flt det m vre for henne, men kommer ikke lengre enn det. Jeg prvde ta kontakt med henne, men jeg endte opp p baderomsgulvet grtende over hvor drlig person jeg var som ikke orket vre en venn. S jeg vurderte slette Facebook og sl av mobilen. G under jorden. Men jeg orket ikke det heller. S jeg gjemmer meg heller inne i leiligheten, hvor ingen kan finne meg.



Dessverre m jeg jo ut noen ganger. Nr man er nedfor orker man ikke ta vare p seg selv, noe som for meg resulterte i en kjempekjekk betennelse i ei visdomstann. S jeg mtte til tannlegen. Tre ganger p tre uker. Det gikk fint, jeg orket jo ikke grue meg. Det dumme var at siste gangen mtte jeg jo selvflgelig mte p kjennsfolk. Det er utrolig slitsomt presse frem et smil og smsnakke nr man aller helst har lyst grave seg ned. Men heldigvis for meg virket det som om hun ogs syntes det var ubehagelig, for hun var rask med g. Pjuuh. Heldigvis ikke mer tannlege p meg.

Sting i hjertet - uten grunn.

  • 20.09.2012 - 14:30

Nr kvelden kommer og jeg skal legge meg til sove, kommer alle mulige slags tanker opp i hodet og vekker meg opp. Noen av dem er verdt bli bekymret for, som at jeg skal d en dag, men andre tanker som fr det til gnage langt inn i hjerterota p meg er fillesaker. Hendelser som hendte for en rrekke siden, og som helt sikkert ingen andre enn jeg husker. Jeg klarer ikke legge dem fra meg. Tanken p hvor dum jeg flte meg da de skjedde, flger med meg til denne dag. Kanskje klarer jeg ikke legge ting bak meg, g videre? Men hvorfor slike teite hendelser?

Som den gangen jeg p 4H-mte oppropet svarte medmhm i stedet for ja, slik alle andre gjr, og de eldre ungdommene begynte le og hviske seg i mellom.

Som da jeg en gang p videregende klarte uttale chilintterfeil, og guttene i klassen fikk seg en god latter.

Som den dagen jeg var teit nok si til min bestevenninne at hun ikke passet hull i rene.

Som alle de gangene jeg har svart feil p et sprsml fra lreren.

Og inne i mitt lille hode har alle disse hendelsene (og flere med dem) blitt til at folk finner meg dum. Og hvem vil vel vre med dumme mennesker? S disse hendelsene blir av meg tolket som grunn til at jeg ikke har kontakt med noen av mine tidligere klassekamerater, at jeg ikke fant meg noen "henge med" i Kristiansand, at jeg for det meste sitter rolig og stum i pausene p jobb mens kollegaene prater om alt og ingenting. Ja, mye kan finne sted i toppen hos meg en sen kveld.

Long time no see

  • 18.09.2012 - 16:39

Hei alle sammen (om dere fremdeles er der)

Jeg har hatt det travelt, slitsomt, tungt og vanskelig siden jeg kom hjem fra Tanzania. reise til Afrika er noe av det beste jeg har gjort - det kjekkeste, morsomste, mest lrerike, interessante og spennende - men det har ogs vrt det tyngste, tffeste, vanskeligste og utmattende. Ikke p grunn av vanskelighetene som er se der nede, men p grunn av meg og hvordan jeg er. Jeg har alltid hatt det litt vanskelig, men har allikevel klart gjre det jeg vil gjre her i verden. Jeg har jo tross alt vrt i Afrika to ganger, og jeg er bare tjue r!
Men ettersom jeg har blitt eldre, og spesielt etter tanzaniaturen, har jeg mttet innse at jeg ikke fungerer optimalt. Jeg klarer ikke gjre det jeg vil, jeg blir s sliten. Jeg har mttet innse at jeg kanskje ikke kan arbeide for "redde" Afrika allikevel, at jeg kanskje m ta til takke med et "enklere" yrke (om jeg i det hele tatt klarer det). Det er trist.

De siste dagene har jeg tenkt mye p begynne blogge igjen. Men dersom jeg starter, vil bloggen bli noe annerledes. Jeg har ikke lengre energien til sette meg inn i samfunnssprsml og politiske debatter. Jeg leser ikke lengre Aftenposten Innsikt, men VG. Jeg vraker nyhetene til fordel for Gy p landet. Noen vil kanskje si jeg har forandret meg, og kanskje har jeg det. Jeg spiser mer og mer kjtt, og handler mer og mer ting jeg ndvendigvis ikke m ha. Men innerst inne er jeg jo fremdeles meg selv - sosialisten, koterianeren, afrikaelskeren, samfunnsentusiasten, amnestyaktivisten - disse sidene har bare mttet vike til side for at jeg skal kunne komme meg opp om morgenen (noe jeg forvrig ikke gjr s ofte) og komme meg gjennom dagene. Jeg trenger ikke tenke, leve overfladisk, leve livet uten tenke p alt og alle som blir negativt pvirket av vr levemte.

S snn er det. Hvordan har dere det, da? :-)






Tanker.

  • 26.12.2011 - 17:24

Det nrmer seg avreise. Jeg fler tida bare har flyet forbi, som om det var i gr jeg fikk vite at jeg kom inn p frstevalget mitt av studier. Som om det var maks et halvt r siden jeg var i Kenya, mens det egentlig er nrmere to r siden. Det er nr tiden gr s fort, at man merker at tiden er knapp her p jord. Og det er nr noen du vet om drar bort eller blir skadet, at du innser hvor srbart livet er.

Jeg prver hele tiden overbevise meg selv om at livet er bra. Jeg bor i Norge, jeg har alt og litt til. Livet skal vre godt. Men det er vanskelig sette pris p det man har, nr man vet at s altfor mange ikke har det de trenger - ikke engang mat p bordet eller hus over hodet. Det var vel kanskje derfor ogs at julegaven jeg satte mest pris p i r, var den jeg fikk av en av mine brdre: 30 hivtester til UNICEF.

For tida leser jeg ei bok om Pakistan, og ettersom landet ble dannet p grunn av religion er selvflgelig religion en dle av boka. Forfatteren, Imran Khan, er troende muslim, og mten han skriver p fr meg til nske at jeg var troende. Ikke muslim eller kristen, men mer p en New Age-mte. At jeg var fokusert p behandle kroppen min riktig, vre et godt medmenneske, gjre gode gjerninger og s videre. At noe jeg trodde p gjorde meg sterkt fokusert p dette. N er det mer av og p, jeg skulle nske jeg var "god" hele tiden. Og Imran Khan fr meg til tro at tro p noe er rette veien g for dette. Kanskje dagene blir litt lettere da ogs?




Skrivestopp.

  • 03.06.2011 - 15:05

Blh, jeg klarer ikke sette meg inn i ting og skrive et innlegg for tiden! Det bare... stopper opp. Ordene detter ut fr de kommer til fingertuppene, og jeg klarer ikke fange alle igjen. De f jeg klarer fange, er usammenhengende og resultatet blir et drlig innlegg preget av drlig setningsoppbygging og sammenheng mellom avsnittene. Jeg tror jeg gir opp snart!

Ikke nok med at jeg ikke klarer skrive innlegg her, det pvirker meg ikke p noen som helst mte bortsett fra at jeg ikke fr delt videre det jeg leser, men skrivestoppen befinner seg ogs p skoleplanet. Det er kjempekjekt n midt i eksamenstiden. Onsdagens nynorskeksamen (eller sidemlseksamen) fikk bre sterke preg av det. Ingen av oppgavene falt i smak, jeg ble demotivert,trene trillet, og jeg fikk til slutt skrapt sammen ynkelige tusen ord til noe som skulle vre en artikkel. Drligste teksten jeg noen sinne har skrevet, og typisk at dette var p en eksamen. Trster meg med at man alltids kan ta opp igjen en eksamen og at skrivestoppen (forhpentligvis) ikke varer evig.

Skrivestopp p det skjnnlitterre planet har jeg derimot hatt i - hold dere fast - tre og et halv r n. Jeg som skrev noveller, dikt og sanger nrmest daglig har mttet innse at en fremtid som forfatter eller singer/songwriter er langt p vei forbi. Jeg har prvd skrive skjnnlitteratur n og da, men hodet setter en stopper for det. Ordene finnes, men hodet trr ikke la fingertuppene f skrive dem ned. Du skal ikke tro at du er noe, og i alle fall ikke vise andre hva du fler. Diktene og sangene mine var hyst personlige, men jeg hadde ikke problemer med ordlegge disse flelsene fr. Ett vendepunkt i livet, og jeg str fast p at ingen skal f vite hva lille meg virkelig tenker og fler p innsiden. S, sang- og diktskrivingen tok slutt, da. Novelleskrivingen ble det ikke plass til, og ideene til den planlagte romanen ble fint pakket inn i en mappe og skuffet vekk.


// Illustrasjonsfoto - WeHeartIt.com


S her er jeg n. Noe i meg sier at jeg neppe har skrivestopp nr jeg nettopp har skrevet det du leste over her, men nr dette er det eneste jeg klarer skrive da er det vel noe som ikke stemmer?

Tips mottas med takk.

Hjernen min er visst i feriemodus allerede.

  • 17.04.2011 - 22:34

En vakker kveld i april kjrte en liten(stor) pike hjem etter ha vrt p bowling med noen venninner. Da hun nrmet seg halvveis bestemte hun seg for svinge innom "sentrum" for handle inn rundstykker til niste dagen etter. Dette var lurt, tenkte hun. Kanskje kunne hun ogs kjpe seg noe spise n, slik at hun holdt seg vken resten av turen?
Hun svingte innom "sentrum". Kjrte de to-tre (pluss minus) kilometrene det var inn, bestemte seg for handle p Rimi ettersom de hadde best utvalg p nettopp rundstykker. Da hun skulle til svinge inn, la hun merke til at det ikke var noen biler p parkeringsplassen. Ettersom hun ikke ville vre den eneste p butikken (ja, hun tenkte faktisk dette), bestemte hun seg for heller kjre de f metrene bort til Kiwi. Det var heller ingen biler utenfor der, men handle skulle hun jo s hun mtte bare bite tenna sammen. Hun fant seg en parkering, slo av tenningen, fant lommeboka, tok av setebeltet, pnet dra og skulle til g ut. Da s hun at gitteret foran inngangsdra p butikken var nede. Hva er egentlig klokka!? tenkte hun. Er det virkelig s sent? Stenger de tidligere i dag? Hun s seg rundt. Det var da merkelig lite folk rundt her. Da gikk det et lys opp for jenta - det var jo sndag, og da er jo butikkene stengt.


Kanskje hun br pugge den geologiske tidsskalaen som straff...


Jaja, hun ska i alle fall lese litt nyheter og skole, og hpe p bli en liten smule smartere (det trengs!).

I'm just surviving.

  • 16.04.2011 - 21:50

At livet er som en berg- og dalbane fr jeg virkelig erfare til tider. Jeg har svevd p en rosa sky og gtt p rde roser til tross for brudd med typen. Jeg har for en gangs skyld i livet mitt klart fokusere p det positive fremfor det negative. Russebuksa har kommet p, og samholdet i klassen og p trinnet generelt er bedre enn noen gang. Jeg gr en spennende tid i mte.
S skjer det noe, da. Vogna du sitter i nr toppen av bakken, og da er det jo bare n vei g - nedover. Og det gr fort. Det stopper ikke fr du nr bunnen. Og der er jeg n. Ikke det at jeg tror du bryr deg - janteloven lenge leve -, jeg skriver dette frst og fremst for meg selv. Utrolig hvor mye inspirasjon man kan f av en nedtur! Kanskje jeg finner frem skriveblokka og begynner skrive lter igjen?

De sier "det er i motbakke det gr oppover". Hvor fort oppover det gr, sier de ingenting om. Det eneste som er sikkert er at alle nedoverbakker i livets berg- og dalbane gr fort. Fryktelig fort. Jeg hadde det helt fantastisk jeg for kun en time siden! Det er s lite som skal til, det er skremmende.

Folk vil bare det beste. Noen ganger er det beste for noen, det verste for noen andre. Slik er det n. At ikke livene bare kan vre synkroniserte - "jeg-er-glad-nr-du-er-glad-opplegg". Vel, livet er vel ikke s enkelt, hva vet vel jeg? Har jo "kun" atten rs erfaring.

Denne sangen gr p repeat inne i hodet mitt n:

My Bucket List

  • 05.04.2011 - 17:09

Sg filmen "The Bucket List" p sndag, og det satte jammen meg i gang tankegangen! S jeg fant ut at jeg ville sette opp min egen Bucket List : )

Jeg velger ha dem unummeret, ettersom den ene ikke er viktigere enn den andre.

- Beske alle verdens kontinenter (inkludert Antarktis)
- Bo og leve sammen med n av de 700 stammene i Papua New-Guinea i minst n uke
- Redde minst ett menneske fra d
- Se Angor Wat i Kambodsja
- Drive frivillighetsarbeid i Afghanistan
- Ta en mastergrad ved et universitet
- Hjelpe en venn i nd

Lista er ikke endelig : )

Hallo?

  • 22.03.2011 - 01:43

Det er merkelig tenke p at noen faktisk bde kan redde og delegge dagen min uten at de selv er klar over det. Det sier kanskje litt om hvor serist jeg kan ta ting, men livet er ikke alltid like lett med en twisted mind.
Jeg er i en stille periode. Det vil si: jeg er i en periode hvor jeg ikke fler for snakke. Ikke fordi jeg ndvendigvis ikke har noe si, det kan vre ufattelig mye inne i hodet mitt som vil ut, men munnen min nekter. Jeg bare delegger. Ingen vil hre mine sorger, som forvrig bare er overfladiske uansett. Like greit tie stilt, ikke spre rundt med negativitet.
innestenge negativiteten frer med seg en dyster mine. Jeg sprer ikke rundt meg positiv energi nr jeg er slik som dette. Det igjen frer til at jeg isolerer meg. Jeg vil da ikke gjre andre folk sure og gretne med mitt nrvr, vil jeg vel? Nei, jeg vil ikke delegge.
Jeg fr fravr p skolen. Fravr, fravr, fravr. En kompis i klassen skrev til meg at jeg snart har mer fravr enn ham. Jeg ble lei meg. Overflsom? Kanskje. Det var nok ikke noe vondt ment i det han sa. For meg var det derimot et faktum fra virkeligheten, og virkeligheten er noe jeg aller helst ikke vil forholde meg til akkurat n. S jeg ble lei meg.
En gammel god bekjent skrev til meg i dag. Jeg har ikke snakket med ham p lenge, mest p grunn av at jeg ikke har turt ta kontakt med ham selv. I dag skrev derimot han til meg. Jeg ble glad. Ikke fordi han ndvendigvis betyr mye for meg, men fordi det for en gangs skyld var noen som skrev til meg frst.


// weheartit.com

Hvordan snakke uten fle seg til bry? Confessions of a silent mind.

  • 15.03.2011 - 19:12

Dersom jeg skal peke p n ting med meg selv som jeg gjerne kunne vrt foruten, blir det det faktum at jeg alltid fler at jeg er til bry. Om jeg sitter med noen i kantina p skolen, fler jeg at jeg er til bry. Om jeg snakker, fler jeg at jeg er til bry. Snakker jeg ikke, er jeg ogs til bry for da sitter jeg jo bare der!
Det gr ikke en dag uten at jeg fler at jeg har delagt noen sekunder, minutter eller timer av noens liv. Det vre om jeg har vrt pratesyk og plaget dem med facebookmeldinger, eller at jeg rett og slett ikke hadde s lyst til prate den dagen. Kort og greit; for meg er det hverken greit prate eller tie stilt.

Etter Elevtinget, hvor jeg omgikk ultrasosiale mennesker hele dgnet i fem dager, har jeg vrt mye mer pratsom enn jeg vanligvis er. Jeg er en person som ikke sier noe til andre enn vennene mine om det ikke er hyst viktig eller har noe med skole og gjre. Du fr ikke s mye informasjon ut av meg. De dagene som har gtt siden jeg kom hjem, har jeg derimot skt etter folk prate med - selv om jeg ikke kjenner dem s godt eller prater med dem til vanlig. Jeg har rett og slett flt meg ufattelig ensom, flelsen kan knapt beskrives. Noe av meg mangler, og jeg finner det ved snakke med folk.
Knapt fire dgn har gtt, og etter ha pratet og pratet med folk sitter jeg igjen med flelsen av at minutter er blitt delagt fordi nettopp jeg snakket med dem. At jeg plagde dem med mine uinteressante meldinger, snakket litt for lenge, snakte p feil tidspunkt, etc. Jeg sitter igjen og fler meg fl - hvorfor m du plage folk, Ingrid? Kan du ikke la dem vre i fred?

Det verste er jo at jeg i bunn og grunn ikke skader dem p noen som helst mte; jeg prater jo bare med dem! Om helt vanlige ting, alt mellom himmel og jord. Hvorfor sitter jeg igjen med flelsen av at jeg er til bry?


...ikke til stede.

185 kr rett i dashbordet.

  • 09.02.2011 - 17:36

For noen uker siden mistet jeg mitt kjre dverghamster, Dyret (ja, det het Dyret). Fr dere trekker videre konklusjon om ddsrsak, kan jeg si at den led en naturlig dd ettersom den var to r gammel.
Vel, bde jeg og min minste lillebror var veldig glade i Dyret. Det ble derfor fort bestemt at vi skulle kjpe inn et nytt. Dette skulle jeg da gjre i dag, og gjorde s ettersom jeg ikke nsker skuffe ni-ringen. P dyrebutikken hadde de mange ste dyr, og plutselig virket et dverghamster kjedelig. Et gullhamster derimot, litt mer viltert og aktivt, virket mye spennende. Ettersom prisen var den samme, gikk jeg for det. Det skulle jeg kanskje ikke gjort.

Etter ha ftt hamsteret i en eske og betalt, gikk jeg til bilen. Kjrte ut av parkeringsplassen og begynte p ferden hjem. Det gikk knappe fem minutter, og dyret hadde gnagd seg ut av eska! Ettersom jeg var den eneste i bilen, fikk jeg en smule panikk, og kjrte inn p et busskur. Fikk snudd eska, og kjrte videre. Det tok derimot ikke lange tida fr hamsteren var ute igjen, og jeg mtte bare la den ferde fr jeg fikk tak i noen som kunne vre med meg hjem i bilen. Haha, joda, fant til slutt ei venninne, og da jeg skulle ta hamsteret opp fra gulvet i bilen hylte det og var helt hysterisk. Jeg prvde klappe det, men det roet seg ikke ned. TIl slutt mistet jeg taket p det, og det kom ned ved beina mine. Ettersom jeg var sjfr var veien til pedalene liten, og hamsteret smatt inn der. Sist jeg hrte fra det var det p hyde med nederst p rattet (hrtes det ut som). Jeg har prvd lokke det med mat, men det er s redd at ingenting nytter.


(Bildet er feil vei, men det er der med maten at gullhamsteren stakk inn)

N sitter jeg og venter p at det skal roe seg ned, s skal jeg prve lokke det med litt mer mat. Forhpentligvis fr jeg det ut derifra i fin orden, og fr det p plass i buret hvor det hrer hjemme!


(Det er et slikt, bare svart, jeg kjpte)

Hell i uhell

  • 27.01.2011 - 13:02

Jeg sitter p skolen, skjelven og med foten hevet, men det kunne gtt s mye verre;

I dag begynte jeg p skolen senere enn vanlig, s halv ti gikk jeg ut til bilen for kjre til skolen. Ettersom bilen var helt nediset, startet jeg bilen, satte den i fri og dro ekstra godt i hndbrekket (som jeg allitd har p, uansett om bilen str i gir eller i fri). Jeg fant frem isskraperen, gikk ut og begynte skrape. Som vanlig begynte jeg med de sm vinduene frst, fr jeg gikk til bakruta. Da jeg var ferdig med den, stod frontruta for tur. Da jeg svidt hadde begynt, bestemte mest sannsynlig hndbrekket seg for bli delagt, og bilen begynte trille. Jeg forsto ikke helt hva som skjedde, jeg ble litt disorientert, men da jeg frst forstod at bilen var p vei nedover bakken (den var slak, nesten bein), hadde fremhjulet p venste side kjrt over den venstre foten min. Jeg mtte derfor vente noen sekunder (eeeeviglange sekunder) fr foten min var ls og jeg kunne springe for stanse bilen. Da hadde derimot bilen ftt spass stor fart at jeg verken klarte hoppe inn eller holde den igjen - eneste jeg klarte var pne dra. Jeg prvde og prvde holde bilen igjen, men tilslutt ble jeg feid ned av bildra. Liggende p bakken, sjokkert, kunne jeg bare se p at bilen rant nedover. Heldigvis, og da mener jeg heldigvis, rant bilen litt skjevt og havnet i en opphyning hvor det var et kratt. Der stoppet den. Hadde den derimot runnet beint, hadde bilen ikke vrt kjrbar etterp ettersom den da hadde frst runnet ned en steintrapp, fr den hadde havnet ned i en bratt bakke ned mot plenen til nabohuset. Phjoo, sier jeg bare! Bilen fikk ikke en skramme, men ettersom den har bakhjulsdrift fikk jeg den ikke ls. Skrekkslagen og med en puls p nrmere 200, gikk jeg og banket p i nabohusene, men mtte bare tomme hus. Til slutt fikk jeg derimot tak i hun jeg leier hos, og hun fikk da tak i en mann som kunne hjelpe. Vi mtte taue bilen opp med bilen hans, den stod spass fast, men det gikk til slutt. Bilen er fin og funker bra, eneste hndbrekket da som jeg m gjre noe med!

Ellers er jeg fremdeles skjelven. Tenk viss bilen hadde begynt trille da jeg skrapte is av bakruta?

Tankevekker.

  • 26.12.2010 - 17:47

P nattbordet mitt befinner Elizabeth Gilberts bok "Eat. Pray. Love" seg for yeblikket. Jeg har visst om boka en stund, helt siden filmen basert p den kom ut, men har tatt den for vre en sippete roman og derfor ikke vurdert lese den. Oprah oppklarte derimot boka (og forfatteren) for meg; "Eat. Pray. Love" er langt i fra en roman! Den handler om forfatterens indre (og ytre) reise for finne seg selv og alt annet. Hun reiser til Italia, India og Indonesia for spise (Italia), praktisere yoga (India) og for finne kjrlighet (Indonesia). N har jeg nettopp begynt p Pray delen, s hvilken kjrlighet det er hun skal finne i Indonesia, nrmere bestemt Bali, vet jeg ikke, men kan tenke meg det er snakk om noe kjrlighet til seg selv.

Her om dagen leste jeg noe som fikk meg til tenke. Forfatterens guru (en slags veileder) fortalte henne flgende; "you should never give yourself a chance to fall apart because, when you do, it becomes a tendency and it happens over and over again." I stedet skal man trene p bli sterk, sier hun (guruen). Dersom jeg tenker over hvor mange ganger jeg har latt meg selv falle ned i dypet i lpet av de siste fem rene, trenger jeg mange flere hender enn de to jeg har.

Det sjokkerer meg at kun en s liten setning kan inneholde s mye. At en slik setning tatt ut fra ei bok faktisk kan vre en lsning for mange. At man m lre (og ikke minst forst) at kroppen reagerer slik den er vant til reagere; lar vi den bryte seg ned, fortsetter den med det. Da er det p tide at du som eier av kroppen tar over "makten" igjen, og lrer kroppen en annen mte reagere p nr du mter motstand.

Jeg kommer i alle fall til skjerpe meg skikkelig for bryte en farlig sirkel som om igjen og om igjen lar meg falle ned, i stedet for gjre meg sterkere.


DEFINITIVELY.

First Day Of Winter

  • 20.10.2010 - 19:48

S er dagen her. Den frste vinterdagen. Det snr/hagler p vestlandet, og jeg vet ikke om jeg liker det eller ikke. Det var en smule herlig g ut, kjenne kalde snfnugg mot kinnet mitt. Selv om kulden var et sjokk til begynne med, ble jeg fort vant til den. Det var temmelig vakkert se at gresset utenfor hybelen var hvitt - forrige gang det var hvitt kunne jeg ikke vente til det ble grnt igjen. Vinteren vi hadde i fjor var ganske lang. Gleden jeg flte den frste vinterdagen i fjor (vet ikke om det var den aller frste, men det frste vinterdagen av den tre mneder lange vinteren) ble fort borte ettersom snen aldri forsvant. Hvorfor det?

Helt siden jeg var ei lita pike har jeg elsket snen. En av mine beste minner fra barndommen, er nr vi hadde akekonkurranse ned byggefeltbakken, og jeg slo meg p en eller annen mte. Jeg var alltid den som begynte grine en av de som begynte grine.Jeg fikk trst av den noe eldre nabojenta: "Ikkje grin, ikkje grin" - da begynte jeg le, s klart, og kvelden var reddet.
Vi var mangen den gangen, og samholdet var bra. Det fantes ikke noe skille - bde store og sm var med p bde ake og leke "spenn p boks". Husker spesielt en gang vi lekte "spenn p boks" p lekeplassen - vi var nrmere tjue stykker. No big deal, tenker du sikkert, men det er jo denne hendelsen som er n av de jeg tenker p med et smil om munnen? Jeg var nok lite klar over det den gangen, at jeg skulle huske dette s lenge...

Nr snen kom, var det alltid en standard at vi hadde snballkrig. Da mener jeg ikke bare mine jevnaldrende, men ogs de voksne var med en gang i blant. Dette var skikkelig stas, husker jeg. Pingle som jeg var kom jeg alltid opp med egne regler - de som var eldre enn meg fikk ikke lov til kaste snball p meg! Haha, tror du de fulgte den? Nei, to av guttene som alltid har plaget meg mest, men som faktisk er og blir gode venner av meg, fulgte aldri mine regler. De mildt sagt dyngte meg med sn om vinteren, og kastet krabber p meg om sommeren. Jeg hatet dem der og da, men jeg hadde nok vrt en noe strre pingle i dag om det ikke var for dem.

N fikk jeg virkelig tmt meg litt her, herlig. N skal Sex and the City p igjen, femtende episode siden samleboksen ble handlet inn p mandag, str for tur. Jealous? Vel, ikke nr jeg sier at hodet mitt holder p sprenge, nasen renner, jeg fryser og ingenting smaker godt lengre. Livet er jammen meg herlig nr man er syk.







Fr den frste vinterdagen frem minner i deg ogs?

Oktobertanker

  • 06.10.2010 - 13:58

ret har kommet inn i sin tiende mned. Utenfor psregner det, noe det forsvidt har gjort i hele dag. Jeg kan trygt skrive under p at jeg ikke gleder meg til skoledagen er slutt i dag, og jeg m ut. Heldigvis skal jeg rett hjem, og muligens lage meg en stor stor kopp med god, rykende sunn te. Kjenner jeg gleder meg allerede. Historieboka skal vre min date i kveld, noe som forsvidt ikke er s altfor dumt. Historie er kjekt - nei, jeg er faktisk ikke ironisk! Kan faktisk godt tenke meg ta en bachelorgrad i faget. Dere som har fulgt meg en stund, vet at jeg tidligere har skrevet innlegg hvor jeg (mildt sagt) er totalt forvirret over hva jeg vil studere. Problemet er ikke finne interessante studier - for de er det mange av! Problemet er finne det studiet jeg nsker studere mest! Woho, det er jammen meg ikke lett. Jeg vil s gjerne ta et krevende studium slik at jeg virkelig fr utbytte av kunnskapene mine, men samtidig er jeg redd for at jeg ikke skal klare det. At det skal bli for tungt, at jeg rett og slett blir psyket ned p grunn av at det kreves s mye av meg som person. Derfor tenkte jeg lenge p bli lrer eller sykepleier - trygge, gode studier som ikke krever s altfor mye av deg. Derimot vet jeg at jeg kan bedre. Jeg sier ikke at lrerskolen og sykepleierstudiet er lavmls, men alt til sin smak. Jeg er en kunnskapsfreak til tusen - vil lre, lre og lre. Som dette innlegget belyser, skulle jeg aller helst ha vrt evig student. Dessverre er det ikke konomisk lnnsomt!

Historie er noe jeg har interessert meg for s lenge jeg kan huske. Ikke for virke som en geek eller noe, men jeg fikk Karsten Alns' verk om Norges historie da jeg var tolv (!). Da drev jeg forsvidt ogs med slektsgranskning. Tror dere det kan vre en historiker i meg?

Vel, det var litt (uinteressante) tanker fra meg. Er det forresten noen av dere som vet hvorvidt det er lurt studere journalistikk for tiden?

Ellers s har jeg ikke s mye mer p hjertet n, annet en et lite sprsml til dere:
Vil dere at jeg skal skrive slike personlige innlegg eller skal jeg bare forholde meg til verdensaktuelle temaer og saker?

Mitt forbilde.

  • 31.07.2010 - 20:33
Jeg har tenkt litt, og funnet ut at jeg faktisk har et forbilde. Et kjendisforbilde viss du fatter. En kjendis som jeg virkelig ser opp til, og som jeg synes er god til alt hun gjr. Who? Keep on readin'!

Som lita jente var jeg (ikke le) verdens strste fan av Avril Lavigne! Jeg ville vre henne, p alle omrder. Jeg ville se ut som henne, synge som henne, vre canadisk og s videre. Du forstr poenget.. Jeg syntes det var ddskult ha et lst slips rundt halsen, og hadde s lyst til g med det. Pingle som jeg var, turte jeg jo aldri det. Husker jeg ble ddssjalu da jeg var i elleversdag til ei venninne, og hun hadde p seg hvit skjorte og lst slips. Vi to "fightet" p en mte om vre guttejenta, haha. I alle fall slik jeg s p det.. Vet ikke med hun, er ikke sikkert hun selv vet at det er henne jeg snakker om engang. Ahh, stress!

Anyway, Avril kom og Avril gikk. Etter snn ca. 4 (!) r...

Inn kom Lindsay Lohan. Hun hadde lenge vrt i tankene, men frst n (da jeg var 14-15 r) ble hun den kuuuleste. Jeg fikk det for meg at rdt hr var ddskult, og Lohan med rdt hr var jo bare digg! Jeg hadde som ml se alle filmene hennes og kunne alle sangene hennes utenatt. Vel, jeg lrte meg aldri sangene utenatt og har enda ikke sitt alle filmene, men jeg kan n film utenatt; the parent trap. Jeg s den s si hver dag fra jeg fikk den (tirsalderen) til jeg ble veslevoksen og ikke kunne se p en barnefilm lengre.
Som kjent ble Lindsay ei lita partyjente, og jeg syntes en periode dette var kult. Ikke det at jeg ville gjre det samme selv, men jeg digget at hun turte leve livet sitt slik hun ville. S fant jeg ut at hun var alkoholiker og narkoman og det som verre er....

Anyway, Lindsay kom og Lindsay gikk.

Etter Frken Party ble jeg hekta p skating. Eller rettere sagt; jeg ble hekta p Bam Margera. Neste forbilde?
Nei, ikke han, men kona! Bam Margera var (er) jo drmmemannen, og s klart var da kona hans - Missy - ddskult! Jeg grodde Bam's Unholy Union, samt alle nyheter om Bam Margera. Joda, jeg ville vre som kona hans, men hun brydde jeg meg ikke s mye om...
P denne tida hadde jeg store planer om ta VG2 i USA, og jeg skulle jo s klart havne i Pennsylvania. Oh yeah, og Bam Margera skulle vre min nrmeste nabo... Keep on dreamin', girl!
Ungdomsskulen var ferdig, og jeg begynte p videregende. Da fikk jeg plutselig ynene opp for politikk og samfunn, og ville gjre verden til et bedre sted leve. Hvor kommer Bam inn i bildet? Ingen steder, han mtte ut! Jeg sikler fremdeles over bilder av han, men er det s lye da? Duden er ddsdeilig! Og til dere som vet at jeg har kjreste; jeg har allerede bedt han om akseptere at jeg elsker Bam! FJORTIS!

Anyway, Bam/MIssy kom og Bam/Missy gikk.

N var jeg kommet til en periode i livet mitt hvor jeg ville vre et godt medmenneske. Som bloggen min tydelig viser (hper jeg!) er jeg fremdeles i denne perioden, og jeg liker meg.
N er det ei voksen dame med beina godt plantet p jorda som har tittelen som mitt forbilde. Hun er ei aktiv dame som engasjerer seg i svrt mye. Hun er FN-ambassadr, og arbeider med humanitrt arbeid ved FNs Hykomissr for flyktninger. Hun har seks (!) barn, hvorav tre er adoptert fra henholdsvis Kambodsja, Vietnam og Etiopia. Dama er veldig opptatt av at alle barn skal ha et godt liv, og frihet til i velge. Hun og ektemannen nsker adoptere flere barn, og da helst fra Latin-Amerika. Bussy woman, med andre ord!
Jeg mildt sagt elsker denne dama fordi hun lever for seg selv og alle andre. Hun driver med det hun elsker (skuespill), samtidig som hun kjemper for at verden skal bli s god som mulig.

Angelina Jolie er mitt forbilde.


"One of the first camps I went to had 400,000 people. It was a sea of human misery. In Sierra Leone, I saw tens of thousands with their arms and legs cut off [by rebels], orphaned children. I felt completely overwhelmed. I cried constantly. I felt guilty for everything that I had. Then I realized I wasn't doing these people any favors by crying. I kept getting angry at the injustices until I couldn't think straight. I took a deep breath and focused on how I could help. I discovered that I was useful as a person. When I met suffering people, it put my life into perspective. It slammed me into a bigger picture of the world."



Hvem er ditt forbilde og hvorfor?

I'm going crazy...

  • 24.07.2010 - 13:09
Kjre blogglesere:

I natt hadde jeg en helt uvirkelig drm. Jeg drmte noe som jeg mildt sagt bare kan drmme om at kommer til skje i virkeligheten. At det skal skje er like sannsynlig som at jeg skal vinne i lotto - og jeg tipper ikke en gang!
Jeg var veldig lykkelig i drmmen min. Rettere sagt; jeg var helt i hundre! Nr noen er helt i hundre, da er de virkelig gira. Slik var jeg. I natt vel og merke, for jeg vknet i dagmorges og fant ut at drmmen min ikke var sann. Hvorfor kan jeg ikke bare vre sanndrmt?
Derimot, hadde drmmen min vrt sann hadde jeg ftt store problemer. Presset p meg hadde blitt s stort, og jeg vet ikke om jeg hadde taklet det. Jeg hadde mtte konsentrere meg om den ene tingen 24/7, og hadde nok drmt om det hver eneste natt. Jeg hadde vridd meg i senga, skreket i svne, og vknet opp trttere enn jeg la meg. Livet hadde tatt slutt. Ja, i alle fall mitt personlige liv. Jeg hadde blitt opphengt i dette, og bare dette. Karakterene hadde nok dalt, og kjreste-, familie- og venneforhold hadde skranket... P en mte er jeg glad for at jeg ikke er sanndrmt.

Kjre blogglesere, i natt drmte jeg at jeg var p topplisten. Bloggbassillen har bitt meg...


Jenta bak bloggen

  • 22.06.2010 - 16:51

Hei, og velkommen til min blogg!

Jeg heter Ingrid Gurine og er 19 r. Jeg kommer fra en liten vestlandsbygd, men befinner meg for tiden i Kristiansand hvor jeg studerer utviklingsstudier (rsstudium) ved universitetet. Planen er deretter jobbe som frivillig i et afrikansk land, fr jeg tar bachelor i statsvitenskap og master i utviklingsstudier. Drmmen er jobbe i FN, men har ogs veldig lyst til jobbe p ambassade.

Dersom du har lest litt p bloggen min, har du kanskje lagt merke til at mange av innleggene handler om verden utenfornorges grenser. Jeg begynte interessere meg for samfunn og politikk da jeg var seksten, og siden den gangen har det bare vokst og vokst. Da jeg var i Kenya i april 2010 fant jeg ut at dette definitivt er noe jeg nsker jobbe med, og med Afrika som hovedpunkt. Jeg er ogs engasjert i Amnesty International (du kan lese om dem her) og Sosialistisk Ungdom (SU). S er jeg stttemedlem i Rde Kors, men ikke aktiv.

Det er kanskje ogs verdt nevne at jeg er kotarianer, det vil si at jeg spiser minimalt/lite kjtt med hensyn til miljet.

Skulle det vre noe mer er det bare til sprre :-) Ha en fin dag videre!


Kenya in my <3

Det hender s altfor ofte...

  • 11.06.2010 - 14:43
Det hender s altfor ofte at jeg tenker over alt jeg kunne ha gjort p i lpet av dagen nr kvelden kommer. At jeg skulle tatt klesvasken slik jeg hadde planlagt, eller gtt den turen i stedet for legge meg ned foran TV'en. Kort fortalt; nr kvelden kommer skulle jeg nske at jeg hadde gjort noe vetigt i lpet av dagen som gikk, men hvor ofte gjr jeg egentlig det?

Jeg er sytten r gammel, men energinivet mitt er likt som en sekstiring sitt. Minst. Jeg trenger tte timer svn for fungere, og disse tte timene er det sjelden jeg fr. Vekkerklokka str nemlig p ti over halv seks om morgenen, og jeg forlater hjemmet tre kvarter seinere. Hvorfor s tidlig? Fordi jeg bor mer enn fire mil borte fra skolen, og skolebussen kjrer ikke p hovedveien hele tiden. Den m nedom alle krinkelkroker hvor det kan vre folk som skal p. Ja, det er kjekt bo p landet!
Etter circa en time og ti minutt p buss er jeg framme p skolen. Trtt som bare det ettersom jeg ikke har vrt i s mye aktivitet under turen. Med trre linser ser jeg nesten ingen ting nr jeg gr av bussen, og blunker som en annen tulling mens jeg gr mot skolebygget. Feeling like a retard? Pretty much!
Dagen fortsetter med time etter time med undervisning om alt fra potensregning til spansk grammatikk, med en liten svipptur innom vikingtiden og definisjon av U-land.
Jeg elsker lre, men det er dessverre ingen energiboost i hverdagen. Enkelte timer kan vre s trttende at til og med lreren sovner! Greit nok, dette hender kun med n enkelt lrer, men nr dette er kontaktlreren din som du har fem timer med i uka?!

Etter jeg s vidt har klart holde meg vken gjennom skoledagen, fr jeg tatt meg en liten lur p skolebussen hjem. Den tar kun femti minutter, men den er lang nok til gjre meg trtt. Altfor ofte ender jeg opp med sovne foran TV'en nr jeg kommer hjem. Jeg sier ofte til meg selv at jeg m g en tur, men med et s lavt energiniv orker jeg rett og slett ikke. For poengtere dette, kan jeg si at selv om jeg sover i en-to timer om ettermiddagen, har jeg ingen problemer med sovne klokka 22 p kvelden.




Jeg har prvd det meste for f opp energinivet mitt. Jeg falt virkelig for metoden til Kathy Freston kalt Quantum Wellness. Jeg s en episode av Oprah hvor hun var gjest, og ble virkelig overbevist av henne. Metoden gr ut p frst gjennomg en 21-dagers rens, for s fortsette med dette. Freston sier at hvis man klarer seg i 21 dager, klarer man flge metoden videre ogs.
Quantum Wellness gr ut p leve p en mte som bde tilfredsstiller kroppen, sjelen og sinnet ditt. For oppn dette m du gjennomfre tte "velser" hver dag:
- Meditasjon
- Visualisering
- Lek og moro
- Bevisst spising
- Trening
- Selvarbeid
- ndelig velse
- Service

Disse skal sammen f livet ditt til bli bedre, men jeg fant det vanskelig gjennomfre. Jeg er konstant stresset, og klarer derfor ikke sitte meg ned og meditere. Jeg orker ikke komme meg ut og trene, jeg vet ikke hva jeg skal gjre for ha det moro, jeg finner ikke tid til pleie meg selv, jeg tenker i negative baner og klarer derfor ikke visualisere, og jeg klarer ikke gjre noen form for ndelig velse. Derimot har jeg blitt miljbevisst og meldt meg inn i Amnesty International, s servicedelen har jeg dekket. Jeg ble vegetarianer, og kuttet ut sukker. Alkohol og koffein har jeg aldri hatt noe forbruk av, men jeg sto fast p gluten. Jeg klarte ikke be mamma kjpe glutenfrie brd og kornvarer, ettersom jeg krevde f vegetarisk middag hver dag. Jeg har derfor sttt p stedet vil, og etter at jeg gav opp (hsten 09) har jeg ikke gjort noe som helst for forbedre hverdagen min. Eneste jeg kan peke p, er at jeg har byttet ut en person som hadde negativ innflytelse p meg med en person som fyller meg med positiv energi. En som ikke gjr narr av meg fordi jeg heller tror p Buddha enn p Gud, og en som aksepterer at jeg ikke vil spise kjtt. En som faktisk vil at jeg skal si i fra nr ting gr meg imot, og en som jeg vet jeg kan stole p.

Ting gr i riktig retning for meg. Kanskje m jeg bare ta tiden til hjelp, og se hva som skjer?

Jeg skulle bare nske at jeg kunne gtt til sengs hver kveld med en flelse av at dagen har vrt godt gjennomfrt. Mange klarer det, s hvorfor skal ikke jeg?



hits