ingrid gurine

3096 dager.

  • 21.03.2012 - 20:43

For nærmest en halv evighet siden fikk moren min selvbiografien til Natacha Kampusch, 3096 dager, i posten. Ettersom jeg har ei eviglang venteliste av bøker jeg skal lese, tok det litt tid før jeg kom til den. Nå er den derimot lest, og jeg sitter igjen med blandene inntrykk.

Under hele boka fikk jeg sterk følelse av at Natacha hadde fått det såkalte Stockholmsyndromet, for meg var det egentlig ganske tydelig at hun ble rammet av dette slik som hun snakker om og nærmest forsvarer kidnapperen sin. I boka nekter derimot Natacha for dette som om det skulle være bunnen av skam å oppnå det, noe jeg ikke ser det er. Som hun skriver, ja han gjorde henne vondt, men han var også den eneste personen som kunne holde henne i live. Slik som hunden som ikke biter handa som slår den, fordi det er denne handa som gir den mat.

Det er en gripende bok. Man kan ikke la være å tenke på hvilken skjebne jenta har blitt utsatt for, og hvor tøft det har vært for henne - både under fangenskapet og i tiden etterpå. Hun mistet hele barndommen sin, kom hjem og ingenting var som før. Men som det står bak på boka: "Dette er historien til en kriger, som holdt ut det ufattelige og som aldri lot seg knekke." Skal du lese én biografi i år, vil jeg anbefale denne. 



Husker du ikke Natacha Kampusch? Les om henne her.

World Disasters Report 2011: Fokus på sult og underernæring

  • 04.03.2012 - 19:32

Dagen før jeg reiste til Tanzania, fikk jeg den nyeste utgaven av Røde Kross og Røde Halvmånes World Disasters Report i posten. Årets (2011) utgave fokuserer på sult og underernæring, og inneholder blant annet en rekke statistikk på temaet. Det slo meg at selv om ikke alle dere hadde funnet det interessant å lese rapporten, vil nok sikkert de fleste finne statistikken interessant. Så jeg har notert ned en del statistikk om sult, hungersnød og underernæring, og vil dele dette med dere i dagene som kommer.




Jeg ble obs på rapporten etter en artikkel i forrige utgave av Røde Kors magasinet hvor de skrev om forskjellige land som i fremtiden kan komme til å oppleve alvorlige hungersnød. Med global oppvarming, sterkt økende befolkning og mer press på matressurser vil hungersnøder opptre oftere og i mer alvorlig grad i årene som kommer. I tillegg er det jo også den altfor store andelen mennesker som er kronisk sultne - som aldri får nok mat og som alltid må legge seg sultne. Andelen sultne mennesker er for tiden hele 1 av 7 mennesker.

For å lære mer om IFRCs årlige utgave av kriserapport, kan du trykke her. Her kan du også se hva temaet har vært for tidligere utgaver.

Hvorfor kan jeg aldri la være å kjøpe bøker?

  • 07.11.2011 - 17:48

Mange trodde at ved datamaskinen og den teknologiske "revolusjonen"s innmarsj, ville bruken av papir gå drastisk ned. Aviser, bøker, registreringer, opplysninger og så mye mer ville spres via datamaskin og internett, i stedet for via papir. Slik ble det derimot ikke, og jeg forstår det godt. Ingenting er så godt som å sitte med en bok i handa, kjenne lukta av den - det være seg ny eller gammel lukt. Ikke noe bokbrett eller maskin kan erstatte det.

Jeg kjenner flere som helt har gått bort i fra bøker i papirform. De poengterer med at det er billigere for ikke å snakke om mer miljøvennlig å lese dem via for eksempel Amazon Kindle.. Vel, gode bøker (som det forøvrig finnes altfor mange av) er så verdt pengene og flere og flere trykkes på miljøvennlig vis.

Jeg elsker å lese, men desto mer jeg leser desto flere bøker har jeg lyst til å lese. Jeg kommer aldri til å klare å lese alle bøkene jeg vil, til det er tiden for knapp. Til tross for syv bøker i kø, hender det at jeg mp ty til fristelsen av å kjøpe enda en bok. I dag hentet jeg Imran Khans bok "Pakistan - A Personal History", samtidig som det er to andre bøker jeg nærmest tvinger meg selv ikke til å kjøpe. Jeg ønsker meg dem derimot til jul... Det er forøvrig ei ny bok om plastikk (kan leses om her) og en noen år gammel bok om slum og urbanisering (kan leses om her). Noen som kanskje har lest dem? Eller har noen bøker å anbefale? Jeg kommer aldri til å slutte å kjøpe bøker.




I just read something funny...

  • 14.09.2011 - 22:48

Vel, det er ikke akkurat noe å gjøre narr av - å forstå at Jim ikke forstår er ganske lett å akseptere og se. Men forfatteren har beskrevet situasjonen så bra, at jeg ikke kunne la være å flire litt. 

Følgende er tatt fra Mark Twain's populære bok The Adventures of Huckleberry Finn

"'Why, Huck,  doan' de French people talk de same way we does?'
'No, Jim; you couldn't understand a word they said - not a single word.'
'Well, now, I be ding-busted! How do dat come?'
'I don't know; but it's so. I got some of their jabber out of a book. Spose a man was to come to you and say Polly-voo-franzy - what would you think?'
'I wouldn't think nuffin'; I'd take en bust him over de head. Dat is, if he warn't white. I wouldn't 'low no nigger to call me dat.'
'Shucks, it ain't calling you anything. It's only saying do you know how to talk French.'
'Well, den, why couldn't he say it?'
'Why, he is a-saying it. That's a Frenchman's way of saying it.'
'Well, it's a blame' ridicklous way, en I doan't want to her no' mo' 'bout it. Dey ain' no sense in it.'* 


Utdraget kommer mens de snakker om "Sollermun" (Kong Salomon), så bildet passet ganske fra. 

Har du lest denne boka?

Veronika bestemmer seg for å dø.

  • 28.07.2011 - 14:15

"She hated everything. The library with its pile of books full of explanations about life; the school that had forced her to spend whole evenings learning algebra, even though she didn't know a single person apart from teachers and mathematicians, who needed algebra in order to be happy. Why did they make them learn so much algebra or geometry or any of that mountain of other useless things?"



Jeg leser for tiden boka "Veronika decides to die" (Veronika bestemmer seg for å dø) av Paulo Coelho. Boka har både vært inspirasjon til en film og til en låt, og det var via sistnevnte at jeg ble oppmerksom på den. 
Ett av mine favorittband - Billy Talent - har laget en sang som heter "Saint Veronika". Da jeg for en god stund siden pleide å poste ett innlegg i uka med tittelen "Musikk med mening", var denne sangen én av disse. Jeg leste meg frem på bakgrunnen av sangen, og kom da frem til at Coelho's bok var inspirasjonen til den. 

"Veronika decides to die" handler om ei jente som bestemmer seg for å ta livet sitt. Hun ser ingen grunn til å leve videre, hun har oppnådd det hun skal oppnå og har bare kjipe år foran seg. Så hun tar en god dose sovemedisiner sammen med alkohol. Derimot lykkes hun ikke, og våkner opp etter ei god stund på et sykehus for mentale pasienter. Her får hun beskjed om at selv om hun ikke døde av selvmordsforsøket, klarte hun å påføre seg selv en skade på hjertet. Denne skaden vil til slutt gjøre at hun dør - innen noen dager eller uker. Boka følger Veronika videre på sykehuset, og hvordan hun sakte, men sikkert, begynner å nyte livet først da det viser seg at hun lever på lånt tid.  

Dette er en bok jeg anbefaler på det sterkeste, selv om jeg ikke er ferdig med den enda. De første hundre sidene har vært så gode at de neste hundre nesten må være det de også, for å si det slik. 
Jeg kjøpte boka (engelsk versjon, vel å merke) på CDON.no for 59 kr - billig hygge, med andre ord :-) 

Du tror kanskje ikke at jeg vet noe om deg?

  • 23.03.2011 - 18:38

"(...) Det var terrorismens uopslitelige våben. Jeg husker hvor uhjelpelig man var slått ut når de ordene falt. For en tid siden snakket jeg med en lege, forresten ingen dårlig psykolog, og jeg forsøkte å forklare ham saken. Men han så uforstående på mig og sa: Da svarer man jo enkelt: Hvad faen vet du om mig? Spytt ut!
Han var ikke fra Jante, og vil aldri forstå det (...)
"




- fra En flyktning krysser sitt spor av Aksel Sandemose. En bok verdt å lese!

Random quote.

  • 17.03.2011 - 17:48

"Engang skrev jeg dagbok. Det er lenge siden, og det stod naturligvis ingenting i den."

- karakteren Espen Arnakke i Aksel Sandemose sin bok "En flyktning krysser sitt spor".

The Boy In The Striped Pyjamas.

  • 12.03.2011 - 16:40

"(...) He had thought that there would be a shop in the centre, and maybe a small café like the ones he had known in Berlin; he had wondered whether there would be a fruit or vegetable stall.
As it turned out, all the things that he thought might be there - weren't.
There were no grown-ups sitting on rocking chairs on ther porches.
And the children weren't playing games in groups.
And not only was there not a fruit and vegetable stall, but there wasn't a café either like there had been back in Berlin.
Instead there were crowds of people sitting together in groups, staring at the ground, looking horribly sad; they all had one thing in common: they were terribly skinne and their eyes were sunken and they all had shaved heads, whick Bruno thought must have meant there had been an outbreak of lice here too (...)
"




En utrolig god og sjokkerende bok som setter tankeboksen i sving. Om du ikke er så glad i å lese, kan du alltids se filmatiseringen av boka :-)

"Jeg vil så gjerne at du ser"

  • 03.03.2011 - 16:58

"Med denne boken vil jeg at ditt liv skal forandres.
Jeg vil at du etter å ha lest denne boka skal løfte blikket og se verden annerledes. Jeg vil at du skal se perspektiver, ikke detaljer. Jeg vil at du skap se solnedgangen i horisonten og ikke skjermen på datamaskinen din. Jeg vil at du skal tenke på hva som er viktig, tenke på hva du har, før du tenker på hva du mangler. Jeg vil at du skal kjenne livet ditt så sterkst - at du blir svimmel av det. Av det livet du har. Og hvor takknemlig du bør være for at du er heldig. Jeg vil at du skal kjenne på følelsene i hjertet ditt, jeg vil at du skal være ærlig med deg selv.

Jeg vil så gjerne at du ser"

- prolog i Maria Amelie's bok Ulovlig norsk.


Foto: radiorevolt.no

Kai Eide: Høyt spill om Afghanistan

  • 28.02.2011 - 16:44

Jeg har fått som "vane" å legge ut et lite ressonement av bøkene jeg leser her på bloggen. Dels fordi jeg både liker å lese og skrive, dels fordi de fleste bøkene jeg leser er relatert til temaer jeg skriver om på bloggen.
For noen uker siden ble jeg ferdig med diplomaten Kai Eide's bok Høyt spill om Afghanistan. Før jeg begynte å lese denne boka, var jeg imot all bruk av militære styrker i Afghanistan. Etter at jeg nå er ferdig med den, er holdningen en annen.


Les om boka på Cappelen Damm.

Høyt spill om Afghanistan handler om Eide's tid som FNs spesialutsending til landet med enorme fjell og ingen kystlinje. Eide var overhode for en FN-organisasjon kalt UNAMA - United Nations Assistance Mission in Afghanistan. Organisasjonen står i nær kontakt til den afghanske regjeringen og presidenten, Hamid Karzai, og virker som et rådgivende organ,
Under Eide's tid i UNAMA (2008-2010) måtte han håndtere økende innflytelse fra Taliban og deres terrorisme, opiumshandel, etablering av politistyrker, og mye mer. Det aller viktigste Kai Eide var med på under sin tid i Afghanistan, var valgprosessen og selve valget i 2009.


Afghanistan's president, Hamid Karzai. Foto: The Guardian.

I boka får man innblikk i hvordan det er å være en FN spesialutsending, og hvilke krav dette vervet fører med seg. Man får også et innblikk i hvordan det internasjonale samfunnet håndterer konflikten i Afghanistan. Det var spesielt sistnevnte som fikk meg til å endre syn på krigføringen; med den tilstanden Afghanistan er i idag, er det nødvendig med internasjonale styrker som sørger for fred og orden, samt tar seg av lokale krigsherrer og Taliban. Det som derimot er feil, er at det er for mye fokus på hva Vesten vil gjøre - hva afghanerne selv vil og føler for blir på en måte "glemt" i skyggen av de mer mektige statene i verden (les: USA).

Dersom du finner krigføringen i Afghanistan og konflikten i landet engasjerende, er dette en bok for deg, om du så måtte være for eller imot den. Fatter du interesse for Afghanistan som land og folket i det, er boka også aktuell for deg. Jeg føler at jeg ble "godt kjent" med landet gjennom Kai Eide's ord.


Foto: VG.no

For å lese et utdrag fra boka, trykk her.

Husker dere Natascha Kampusch?

  • 17.02.2011 - 17:36

Den nå 22 år gamle østerriske jenta ble kidnappet og tatt til fange som tiåring på vei til skolen. Hun ble kastet inn i en hvit varebil, før hun noen timer senere befant seg i en mørk kjeller. I denne kjelleren ble hun værende i åtte år - eller 3096 dager - før hun klarte å rømme i 2006.

I løpet av årene i fangenskap hos den 35 år gamle Wolfgang Priklopil, ble hun fysisk og psykisk mishandlet. Priklopil barberte hodet hennes slik at det skulle bli vanskeligere å kjenne henne igjen når hun ved få anledninger fikk lov til å forlate huset, Kampusch hadde lite tilgang til mat, og skal ha veid under 40 kilo som sekstenåring. Natascha Kampusch skal ha prøvd å tatt livet av seg flere ganger mellom 1998 og 2006.

I høst kom hun ut med selvbiografien om de forferdelige årene i fangenskap. Boka heter 3096 dager etter hvor mange dager hun ble holdt i fangenskap. I boka forteller hun åpenhjertlig om årene som gikk mellom kidnappingen og flykten, om hvordan hun prøvde å leve så normalt som mulig. Hun forteller også om mishandlingen hun opplevde, og skriver blant annet at hun til tider ble slått så mye som 200 ganger i løpet av en uke.
Natascha Kamputsch rømte 23. august 2006 i et uoppmerksomt øyeblikk fra "fangevokteren" mens hun vasket bilen hans. Priklopil tok livet av seg så fort han fant ut at han var etterlyst.


Savnetplakat av jenta lagt ut i 1998 da hun forsvant.



Her skal Kampusch ha blitt holdt fanget i åtte år, på 5 km2.
Foto: BBC


Natascha Kampusch etter at hun hadde flyktet.


 


Jeg hadde nesten glemt ut hele denne historien. Det dukket smått opp da en annen forferdelig kidnappingssak fra Østerrike kom i mediene for noen år siden, men noe om Kampusch liv har man hørt lite om. Før selvbiografien, vel å merke.
Boka er i Norge utgitt av Cappelen Damm, og er å finne i de fleste bokhandlere til prisen 299kr. Jeg har selv ikke lest den ettersom jeg først hørte om den i dag, men den høres fryktelig spennende ut - dette må være en bok som får deg til å verdsette det livet du har og ta ekstra godt vare på dem rundt deg. I tillegg er det et fairytale - det endte jo godt til slutt. Jenta sliter fremdeles med store ettervirkninger av årene i fangenskap, men med et nærmest umenneskelig mot og en enorm styrke klarer hun seg gjennom hverdagen i et samfunn som for henne var totalt ukjent for mindre enn fem år siden.

Kilder:
- Tantum Bestselgerklubben nr. 04/2011
- TV2

"Well, beyond your window there is so much more, even every prison has an open door"

  • 14.02.2011 - 20:06

Strofen er tatt fra en sang som jeg har skrevet om tidligere på denne bloggen, da jeg holdt på med innlegg om "musikk med budskap". Sangen var den 5. jeg presenterte, og kan leses om og hørres her.
Det er derimot ikke sangen jeg har tenkt å skrive om i dag. Sangen, som forøvrig heter Saint Veronica og er skrevet av bandet Billy Talent, er nemlig basert på noe annet. Jeg klarte å skrive i innlegget linket til ovenfor her at sangen er basert på filmen, men den er såklart basert på boka filmen er basert på (viss du fatter).

Jeg hørte denne sangen for første gang da jeg begynte å høre på Billy Talent, og senere så jeg filmen (Veronica Decides To Die - på norsk: Veronica vil dø). Smart som jeg er, klarte jeg ikke å se parallellen mellom de to. Ikke før jeg skulle presentere den som en del av "Musikk med budskap"-innleggene, fant jeg ut at de var "to sider av samme sak". Jeg fant også ut at filmen var basert på en bok. Jeg begynte å drømme om å lese boka allerede da, men lista over bøker jeg allerede hadde bestemt meg for å lese var milevis - så det ble med drømmen.



Kort om boka/filmen:
Ikke se den før du skal sove (det gjorde nemlig jeg)! Filmen er en skikkelig tankevekker. Den får deg til å reflektere over livet, om hvorvidt du faktisk lever eller bare flyter med. Den får deg til å stoppe opp i hverdagen, ikke ta ting for gitt, sette pris på det og de du har rundt deg, og virkelig gripe hver eneste dag. Jeg skal ikke spolere noe, for slutten er lite sannsynlig frem til den kommer. Derimot skal jeg bare kort fortelle begynnelsen;
Boka/filmen handler om Veronica, ei jente som ikke finner det så lett å leve. Hun prøver derfor å ta livet sitt med å svelge langt for mange piller. Hun klarer det nesten, men bare nesten. Hun våkner opp på sykehuset, og blir senere innlagt på et psykiatrisk sykehus. Her blir hun fortalt at da hun tok disse pillene, fikk hun en hjerneskade. Hu lever derfor på lånt tid - om kort tid vil hun dø. Veronica finner da ut at hun egentlig ikke har lyst til å dø, og det blir noen gripende dager for henne.



Hoho, nå må dere bare se den! Den er veldig god og ikke minst lærerik - den får deg som sagt til å reflektere over meningen med livet.
Jeg kjøpte filmen for ca. én måned siden, og i dag kjøpte jeg boka (59 (!) kr på cdon.com). Ahh, gleder meg nærmest ihjel til å lese den! Siden filmen var så god og reflekterende som den var, hvordan er da boka? Og jeg som liker å lese på kveldstid? Oh my!

Et lite utdrag fra boka jeg leser.

  • 05.02.2011 - 16:49

"Han (ISAFs leder general Stanley McChrystal) argumenterte for en annen tilnærming til krigføringen. ISAF manglet ikke bare nødvendige ressurser. McChrystal la avgjørende vekt på manglende forståelse for det afghanske samfunnet og dets kultur. En forutsetning for å bekjempte opprørsbevegelsen var at man kom det afghanske folk nærmere. (...) I stedet for å oppfattes som en okkupant måtte man legge vekt på å være folkets og regjeringens gjester. Når ISAF-styrker kjører selv gjennom de tryggeste områdene dypt inne i sine pansrede kjøretøyer, med full kroppsbeskyttelse og med våpentårnene bemannet, da formidler de et inntrykk av høyrisiko og frykt for befolkningen. ISAF kan ikke forvente at ubevæpnede afghanere skal føle seg trygge før tungt bevæpnede ISAF-styrker gjør det, mente han."


Foto: norvetnet.no

Fra "Høyt spill om Afghanistan" av Kai Eide, Cappelen Damm, 2010.
Du kan lese mer om boka her.

Eat. Pray. Love.

  • 17.01.2011 - 22:44

Når det kommer til bøker med bilder fra filmversjonen på coveret, blir jeg automatisk litt skeptisk. Skepsisen fører til at jeg som regel ikke kjøper boka. Dette var da også tilfellet med Elizabeth Gilbert's bok "Eat. Pray. Love." ettersom den, da jeg først ble oppmerksom på hylla med engelske bøker hos bokhandleren, hadde bilder fra filmen på coveret. Når jeg ser ei bok med bilde av Julia Roberts som spiser is og ser veldig forelsket ut på fremsiden, tenker jeg "kliss", "æsj", "sipperoman" og "dette er definitivt en roman". Du skjønner, jeg er ikke så veldig glad i romaner jeg.
Helt tilfeldig så jeg på en episode av Oprah like før juleferien i fjor hvor Julia Roberts var gjest. Årsaken var da altså filmatiseringen av "Eat. Pray. Love."-boka - et fantastisk budskap til alle verdens kvinner, i følge Oprah. Da det ble fortalt om boka, vist klipp fra filmen og forfatteren selv sa noen ord rundt boka, var jeg frelst. Boka ble handlet inn noen dager senere, og det er lenge siden jeg har vært så opphengt i ei bok som jeg var av denne.

"Eat. Pray. Love." handler kort og greit om Gilbert's vei til indre lykke. Hun reiser verden rundt (Italia i Europa, India og Indonesia i Asia, mens hun selv kommer fra USA) for å finne nettopp dette, og for å få litt avstand fra en vanskelig tid med en stygg skillsmisse og vonde forhold. Heldige Gilbert får reisen dekket dersom hun skriver en bok om den, så det er vel derfor hun har valgt å skrive boken.
Boken er åpen og ærlig - Gilbert skjuler virkelig ikke noe. Her får man vite alt om tidligere forhold, karriere, tanker og følelser rundt familie, sexliv, vennskap og det som verre er. Hun skriver derimot ikke nedlatende om noen, men er veldig ærlig og åpen ovenfor seg selv og andre.
Boka er delt opp i tre, én del for hvert land (eller én del for hvert verb i tittelen):

EAT (Italia):
Under noen vonde år som gift og under en fæl skilsmisse, har Elizabeth Gilbert mistet lysten på det meste, inkludert mat. Hun skal visstnok ha blitt veldig tynn, og sett syk ut. Dette endret seg derimot når hun kom til Italia, hvor maten stod på bordet når som helst. Gilbert får tilbake matlysten, livsgnisten og sunnheten i ansiktet.



PRAY (India):
I India bor Gilbert på et såkalt Ashram - et slags tempel hvor man befinner seg i en slags åndelig tilværelse, med meditasjon flere timer i døgnet, stillhet, vegetarkost og null stress. Ashram'et styres av en såkalt guru - en åndelig veileder - som Gilbert først møtte da vedkommende hadde et foredrag i New York. Gilbert ble solgt, og la derfor inn fire måneder av turen sin til åndelig tilværelse for å finne sitt indre selv. (Egentlig skulle hun kun være der i to måneder eller noe slikt og så reise rundt i India, men hun bestemte seg for å være der alle fire månedene i landet.)



LOVE (Indonesia):
Elizabeth Gilbert legger turen innom Indonesia, rettere sagt Bali, fordi hun to år tidligere hadde vært på en yogareise til øya, møtt på en gammel helbreder som hadde invitert henne til å komme og bo hos seg. Det viser seg derimot at mannen er litt ør, og husker ikke helt tilbudet han ofret til Gilbert, men hun besøker ham så å si daglig for å lære ham engelsk og bli lært en annen type meditasjon enn den hun lærte på Ashram'et i India. Hvordan de fire månedene på Bali ender (og hvorfor denne delen heter Love), vil jeg ikke fortelle. Det ville jo være det samme som å ødelegge hele filmen og boka for de som ønsker å se/lese de(n)?

(Bildene er fra filmen - som altså er basert på boken)

Nå skal jeg kjøpe filmen (eller se den på nettet), og avslutte tankene mine om å reise på en slik reise selv. Det er jo derimot alltids lov å drømme...?

Provoserende.

  • 10.01.2011 - 12:36

Med lyst gikk jeg bort til et bord inne på skolens bibliotek for å sjekke ut det bibliotekaren kalte "høstens nyheter". Mye hørtes bra ut, som boka "Ville du spise katten din?" av Jeremy Stangroom, noe hadde jeg allerede sjekket ut, som "Pøbelboka" av Eddi Eidsvåg (som du kan lese om her innunder kategorien bøker), mens andre provoserte meg. For å si det mildt. Jeg var sint fra før av av helt andre grunner, men etter å ha bladd kort i denne "humoristiske" boka (ja, den skulle visst være morsom), ble jeg enda sintere. Og provosert. Utrolig nok også engasjert. Mye man kan få utav bøker!

Denne "humoristiske" boka kom ut i fjor. Ei venninne jeg viste boka til lurte på om det i det hele tatt var lov til å gi ut slike bøker. Rasisme ble nevnt. Ikke i boka, men i samtalen mellom meg og venninna. Jeg ble enda mer provosert. Er dette rasisme? I så fall, kaller en forfatter, et forlag og de mange som har gjort boka til en "nyhet", rasisme for humoristisk?

Boka besto av tegninger. Mange tegninger, provoserende tegninger, samt noen få ord på hver side. Noen få, provoserende ord. En hel, provoserende bok.

Boka heter Burka. Den er skrevet (eller tegnet) av Eva Schwingenheuer. Et kjapt googlesøk viste meg bilder fra boka. Provoserende bilder fra denne provoserende boka. Jeg kan ikke la være å tenke hvilke holdninger Schwingenheuer har. Hvordan kan hun gå utendørs etter å ha latterliggjort landsmenn på en slik fæl måte?

"Kommer i alle størrelser og former".

"Burkaligaen."

"Afghansk åpning"

...og dette skal være morsomt!?

Juletanker og bokprat

  • 27.11.2010 - 19:11

Jula nærmer seg med stormskritt. Selv om jeg ikke er så altfor overbevist av rutinene med denne høytiden (mye mye mat og bruk av mange mange penger) har jeg innsett at jeg bare må bite tenna sammen. Norsk jul er og blir slik den er, selv om jeg skulle ønsket at den var en god del minde materialistisk. Man handler gaver til folk på denne tida fordi det er tradisjon, ikke fordi man har gjennomført et år. For meg ville det vært mye mer realistisk om man feiret og gav gaver til hverandre i forbindelse med overstått eksamen eller endt skoleår, men det er nå meg (og ja Iris, jeg er temmelig klar over at ikke alle er som meg. Har da heller aldri gitt inntrykk av at jeg tror det heller, så den saken er jo grei).
Er det flere som deler min oppfatning om jul? (eller er jeg forut min tid? haha)



Jeg er ingen enkel person å handle julegaver til. Enkelt og greit fordi jeg sjelden kommer med ønsker. Jeg har innbilt meg at dersom jeg sier hva jeg ønsker meg, forventer jeg å få det og virker da som kravstor. Noen ønsker har jeg da allikevel klart å skrape frem, og denne jula er det en god del bøker som har falt i smak.

Som en rekke innlegg her på bloggen har "hintet" om, slik som dette innlegget, er jeg engasjert i Afghanistan og krigføringen der. Så det er sagt så liker jeg den ikke, men da årets HDI-rapport (som du kan lese om her) kom og Afghanistan klatret en god del plasser opp på lista (landet låg på nest siste plass i fjor) kan jo det kanskje være et tegn på at krigføringen til tross for mange unødige dødsfall har vært vellykket?
Derfor falt en omtale av boka Høyt spill om Afghanistan av Kai Eide i smak hos meg. Den var i en reklame fra bokkjeden libris, og sa; "I to år var Kai Eide FNs mann i Afghanistan og arbeidet tett sammen med president Karzai. I boken forteller han åpent og ærlig om det politiske spillet, den militære virkeligheten og menneskene han møtte. Hans kritikk av stormaktenes operasjoner i landet vil vekke debatt." Denne boka kommer jeg nok sikkert til å handle inn dersom den ikke blir lagt under juletreet i år.



Flere bøker om Midtøsten er i vinden for tiden. Det gjelder to bøker som finner sted i Pakistan, så vidt jeg forsto av omtalene. Den ene er en selvbiografi, den andre mer en fortelling om et arbeid.
Én av bøkene, Vanæret, handler om forfatteren, Mukhtar Mai og hennes kamp mot vold mot kvinner. Grunnen til at jeg falt for denne boka, var at Mukhtar Mai ble dømt til å bli gruppevoldtatt av en pakistansk domstol. Hun var da 28 år, og siden har hun altså jobbet for at kvinner ikke skal være ofre for vold.
Den andre boka, Tre kopper te, handler om forfatteren Greg Mortenson's drøm om å skape fred. Han lovet en fattig pakistansk landsby at han skulle bygge en skole for dem, og slik startet hans arbeid for fred.

 

Bøker er virkelig ikke dumme. Har man tid til å sette seg ned med ei god bok, kan man få ei god stund. Nå holder jeg på med boka Out of Africa av Karen Blixen (som du kan lese om her), og i kø ligger The Color Purple (Alice Walker), Kristin Lavransdatter - Kransen (Sigrid Undset) og Mens vi venter (Redd Barna). Fire vidt forskjellige bøker. Kanskje én av de omtalte bøkene blir neste?

Liker du å lese? I så fall, hva?

Pøbelprosjektet - ungdom som vil noe mer

  • 21.10.2010 - 13:54

Da var Pøbelboka av Eddi Eidsvåg utlest. En lettlest og inspirerende bok som kan leses av alle. Her har jeg fortalt hva boka handler om, så dette innlegget vil kunne handle om mine tanker om boka.




Jeg kan forklare mitt synspunkt om boka kort og greit; det tok meg knappe to dager å lese den ut. Derimot krever denne boka at jeg utdyper meg mer, for dette er ei bok jeg virkelig ønsker at flest mulig skal lese! Som sagt, den er lettlest og kan leses av alle.
I dette innlegget skrev jeg litt om hva jeg syntes om dagens skole, og det var her Pøbelboka/pøbelprosjektet ble nevnt første gang på bloggen min. Jeg syntes prosjektet som Eddi Eidsvåg og Co. hadde satt opp var helt fantastisk. Dagens skole er altfor ensrettet. Som Eidsvåg selv sier;

"Hva faen skjer med ungdommen i dette landet? Skal de ikke få lov til å være unge lenger? Skal de dresseres og manipuleres og kontrolleres og videreformidles til noe de garantert hopper ut av?"

Uansett hva du vil bli her i Norge, må du gjennom en dose teori. Teori som både er aktuelt for ditt fremtidige yrke, men også teori som du så å si aldri kommer til å få bruk for. Jeg sier ikke at teori er feil, alle har godt av å lære, men ikke alle har godt av å lære på samme måte! Det er nemlig det som er problemet i dag; all teori, både på allmenn og på elektro, blir gitt av en lærer som står og snakker ved et kateter og skriver noen ord på tavla. For skoletrøtte kan dette virke som enden av verden; de får ikke med seg noe.
Eddi Eidsvåg og Co. ønsker et mer praktisk rettet skoletilbud, hvor skoletrøtte elever får inn teori på en praktisk måte. Dette er ikke dumt i det hele tatt, og det har folka som sitter på toppen av "utdanningspyramiden" forstått også. Det jobbes nemlig med å få inn mer praktisk teori i både ungdomsskolen og videregående. Pøbelprosjektet skal ha mye - om ikke all - æren for dette.



I fare for å såre vedkommende, unngår jeg å nevne navn. Jeg kjenner nemlig en som er ufattelig skolelei. Han gidder ikke, orker ikke, ser ikke poenget med, å jobbe med skole. Det hele blir ikke akkurat bedre av at han, i tillegg til norsk og engelsk, må lære seg spansk i tillegg. For å si det slik, vedkommende har nesten ikke åpnet spanskboka de snart tre årene han har hatt faget.
For å redde han og likesinnede, er det nå ført inn et tilbud til skoletrøtte på ungdomsskolen. I stedet for å måtte ha et annet fremmedspråk, kan de ha faget arbeidslivsfag - "et praktisk rettet fag i ungdomsskolen med intensjon om bedre tilrettelegging for bedriftsbasert fagopplæring" (Pøbelboka, 2010). Dessverre for vedkommende, ble dette innført forrige skoleår. Hadde det blitt innført før, ville kanskje hele hans skolesyn vært en god del mer positivt enn det er nå.

Når det kommer til meg, og mitt synspunkt, er jeg mer enn 100% for en mer praktisk rettet skolegang. Jeg vil si (i fare for å virke overfladisk) at jeg er over gjennomsnittet god på skolen, og jeg liker ikke systemet. Når både skoleleie og skoleglade reagerer på måten teorien blir lært oss, må det vel være noe feil?

Jeg anbefaler på det sterkeste at du skal lese Eddi Eidsvågs Pøbelboka. Den er utgitt på Cappelen Damms forlag, og kan kjøpes her eller i en bokhandel.
De som kjenner meg personlig, kan få låne boka av meg. Bare ta kontakt på mail.


Mohaha

Bokhandleren i Kabul

  • 14.10.2010 - 14:44

Da var Bokhandleren i Kabul av Åsne Seierstad utlest. Den tok meg ikke sånn helt med storm, vet ikke helt hvorfor. Kanskje det var måten den var skrevet på? Gjennom hele boka satt jeg nemlig og tenkte på: hvor er Seierstad i denne scenen? Er hun blitt fortalt det av noen som har hørt det av noen som var der? Har hun blitt fortalt det av de som var der? Var hun der selv?
Hun skriver selv i bokas forord at hun "har skrevet i en litterær form" med utgangspunkt i historier hun selv har vært en del i eller som hun har blitt fortalt av de deltakende partene. Når jeg sier at boka ikke helt tok med med storm på grunn av måten den ble skrevet på, mener jeg da at jeg syntes det hele ble litt forvirrende. Nå har jeg ingen utdanning eller erfaring om forfatterskap, så jeg skal ikke komme og si at hun har skrevet boka på feil måte, men bare det at måten boka ble skrevet på gjorde meg forvirret og lite knyttet til boka.

Innholdet i boka var derimot bra. Man fikk et flott innblikk i det daglige livet i Afghanistan etter Talibans fall. Det var spennende å lese skildringene av husene deres, hvordan de bodde og hvordan de oppførte seg. Hvordan kvinnene var "observatører" i samtaler, mens mennene var de som deltok. Det hele er ganske fascinerende. Det afghanske samfunnet er noe helt annet enn det norske. Her kan kvinner skrike ut om de vil det, de trenger ikke tillatelse fra "familiens mannlige overholde". De kan også gjøre så å si hva de vil; om det så er å ikke ha jobb, eller jobbe, studere eller ikke studere. Vi er temmelig liberale individualister - vi gjør det vi vil når vi vil. Slik er det ikke i Afghanistan.
Som eksempel vil jeg fortelle litt om yngstedatteren i bokhandlerfamiliens rolle: hun skulle stelle hus og hjem. Sørge for at det var mat på bordet. Hun var den første som stod opp om morgenen, og den siste som la seg. Hun hadde ikke tid til å være tenåring. Hun var mer familiens tjenestepike. En slags "straff" for å være minstemann (kvinne)?

Bokhandleren i Kabul handler om Sultan Khan, bokhandleren, og hans familie. Han bor sammen med sin mor, sine x-antall søsken, sin (andre) kone og deres felles datter, samt Sultans barn sammen med kone nummer en. Sultans første kone, Sharifa, bor i Pakistan sammen med yngstedattera. De lengter etter å komme hjem, men Sultan vil ha dem der enn så lenge. I løpet av boka kommer de derimot hjem igjen, og da bor det altså enda flere i den ikke så store leiligheten. Jeg er ikke sikker, men jeg tror det kanskje var 13 stykker til sammen.
I boka får vi høre historier om forbudt kjærlighet, arrangerte ekteskap, kvinners rolle i familien og samfunnet, strenge krav til hvordan man skal leve og mye annet. Man har for eksempel ikke lov til å drikke.

Jeg vil anbefale å lese boka. Det er virkelig en bok som er verdt å lese! Dersom man klarer å se bort i fra hvilken rolle forfatteren har spilt i de forskjellige scenene, kan man virkelig leve seg inn i denne boka. Selv sitter jeg igjen med blandede inntrykk, spesielt når det gjelder den ene av Sultans barn (eldstesønnen). Han blir i det ene kapittelet fremstilt som en uskyldig liten engel, mens han i det neste blir fremstilt som en stor drittsekk. Hva var han egentlig? Det får man nok aldri vite...

Relaterte innlegg:
- Burqa - et muslimsk klesplagg eller et plagg for overklassen?
- Visste du at...

(jeg vet at det har vært mye omtale om boka, anmeldelser og anklager, men jeg har ikke tatt utgangspunkt i disse i dette innlegget?

Har du lest Bokhandleren i Kabul?

Bøker!

  • 23.09.2010 - 16:26

Jeg har laget en ny kategori - bøker. Den burde egentlig ha kommet for en stund siden ettersom jeg allerede har skrevet flere innlegg om i alle fall to bøker. Slik har det da dessverre ikke blitt, men den kom nå takket være gårsdagens innlegg Eddi Eidsvåg - Pøbelboka (linken åpnes i et eget vindu og tar deg derfor ikke bort fra dette innlegget) som kun handlet om denne boka. Da ble det naturlig å lage en slik kategori.

Som nevnt så har jeg jo allerede skrevet om to bøker her. Tenkte derfor å nevne de her i dette innlegget, slik at de også blir å finne innenfor kategorien bøker. De to bøkene jeg har skrevet om er Amal Aden - Min drøm om frihet og Øyne i Gaza av Erik Fosse og Mads Gilbert.

  • Trykk her for å lese om "Min drøm om frihet"
  • Trykk her for å lese om "Øyne i Gaza"


Dette er gode bøker som er verdt å lese! Førstnevnte er i tillegg ganske lettlest. Les om de, og stikk på biblioteket om du finner de interessante : ) Jeg garanterer deg en meningsfull lesing!

Eddi Eidsvåg - Pøbelboka

  • 22.09.2010 - 18:19

I går skrev jeg dette innlegget om et prosjekt kalt pøbelprosjektet. Jeg nevnte litt smått at bakgrunnen for dette var ei bok av Eddi Eidsvåg. Boka heter Pøbelboka med underteksten "ungdom som vil noe mer". Den ble nylig gitt ut på forlaget Cappelen Damm, og er å finne i de fleste bokhandler.

(ja, det er broren til Bjørn Eidsvåg)

Som nevnt i gårsdagens innlegg, handler prosjektet som boka beskriver om ungdom som har falt utenfor den vanlige skolen og hvordan disse kan komme tilbake igjen til systemet, slik at de unngår å leve resten av livet sitt uten en utdannelse. Det er nemlig et stort problem i Norge at ungdom dropper ut av den videregående skolen - for det er ikke få som gjør det. Ifølge Klassekampen er det 30% som ikke fullfører skolen til normal tid (to eller tre år, alt etter hvilken linje du går), og en god del dropper ut for så å aldri komme tilbake igjen. Eidsvåg mener at opptil 20% av dagens videregående elever egentlig aldri burde gått på den skolen de går på. Den passer ikke for dem. Det er dermed ikke sagt at det er de det er noe gale med, men heller skolen som er lagt opp til at alle norske elever skal gå ut med et høyt kunnskapsnivå om alt fra Rennessansen til algebra, og det er dessverre ikke alle som finner slik teori enkel (for mer, se gårsdagens innlegg + kommentar fra Ida).

Det er her pøbelprosjektet kommer inn i bilde. Ved bruk av utradisjonelle metoder jobber Eidsvåg og hans team for å få ungdommer på rett kjør. De samarbeider med 492 bedrifter i Stavangerregionen, og disse står klare til å ta imot ungdom som ønsker å lære seg et yrke via en annen metode.

På Cappelen Damms hjemmeside står følgende om boka:

"Pøbelideolog og tidligere baker Eddi Eidsvåg hjelper ungdom som ikke finner seg til rette i skolen, gjennom det toårige Pøbelprosjektet i Stavanger. Hva er det som får ungdommer som har droppet ut av skolen til å følge sine drømmer, til å komme seg tilbake til skolen eller i jobb? Hvordan jobber Eddi og resten av de ansatte i Pøbelprosjektet med ungdommene? Hva kan vi som foreldre gjøre hvis vi har ungdom vi er engstelige for?"

Til nå har 90 ungdommer kommet på rett kjør ved hjelp av Eidsvågs pøbelprosjekt, og dette kun siden det startet i 2007. Grunnleggeren av prosjektet håper det vil være tilgjengelig på landsbasis innen 2016, og da vil dette supre tilbudet nå enda flere ungdommer som ikke får vanlig skolegang helt til å stemme.

 


 

Hva synes du om Eddi Eidsvågs pøbelprosjekt?


Kilder:
Cappelen Damm
Klassekampen nr. 214, 16. og 17. september, s 12

hits