ingrid gurine

YOLO

  • 23.11.2012 - 15:19

You only live once... Grip dagen... Lev i nuet...

Slike setninger pleide å være (og på en måte fremdeles er) mitt livsmotto. Å møte hver dag som om det var din siste, gjøre det du ønsker i dag og ikke utsette det til i morgen. Bare være til. Her og nå. I dag. Det burde da ikke være så vanskelig?
Så hvordan har det seg da at jeg tilbringer dagene mine i pysjen, med uvasket hår i en dult på hodet, brillene på nasen og øynene enten lukket eller festet på tv-skjermen? Jeg, som skulle "redde" verden.



Jeg vet ikke helt hvor og når det gikk galt. På en måte har det vært fælt hele tiden, men det har ikke vært uholdbart. Jeg har klart å leve med det (på en måte). Da jeg gikk på videregående var jeg såpass "flink" at lærerne brydde seg ikke om mitt høye fravær. Jeg kunne fint bare være hjemme noen dager om humøret ikke var på topp. Jeg følte heller ikke jeg gikk glipp av noe særlig heller, da jeg ikke er av den mest sosiale typen. Venner hadde jeg da, men de rulerte litt. Jeg kunne jo ikke risikere at de gikk lei av meg, så jeg byttet rutinemessig på hvem jeg var med. Resultatet? Jeg sitter her nå og har ingen venner fra videregående. Og hva med dem fra tidligere år, fra grunnskolen? Jo, noen av dem er der jo. Jeg vet at viss jeg ringer dem, legger de ikke på. Men jeg omgås dem ikke. Kanskje er det min egen feil, men jeg kan med hånda på hjertet si at jeg har prøvd mitt beste. Kanskje jeg bare var for sen?

Så nå sitter jeg er, ustelt og deppa. Uten noen andre å snakke med en min stakkars kjæreste og familie. På den andre siden sitter en tidligere god venninne som jeg har delt mange gode opplevelser med, og har sin egen personlige krise som jeg personlig synes er mye mye mye verre enn min - nemlig kreft i nær familie. Men jeg orker ikke bry meg, orker ikke ta kontakt, orker så vidt å sende henne en tanke. Forferdelige meg...
Samtidig er det også en tidligere god venninne som opplever samlivsbrudd. Jeg tenker på hvor fælt det må være for henne, men kommer ikke lengre enn det. Jeg prøvde ta kontakt med henne, men jeg endte opp på baderomsgulvet gråtende over hvor dårlig person jeg var som ikke orket å være en venn. Så jeg vurderte å slette Facebook og slå av mobilen. Gå under jorden. Men jeg orket ikke det heller. Så jeg gjemmer meg heller inne i leiligheten, hvor ingen kan finne meg.



Dessverre må jeg jo ut noen ganger. Når man er nedfor orker man ikke ta vare på seg selv, noe som for meg resulterte i en kjempekjekk betennelse i ei visdomstann. Så jeg måtte til tannlegen. Tre ganger på tre uker. Det gikk fint, jeg orket jo ikke å grue meg. Det dumme var at siste gangen måtte jeg jo selvfølgelig møte på kjennsfolk. Det er utrolig slitsomt å presse frem et smil og småsnakke når man aller helst har lyst å grave seg ned. Men heldigvis for meg virket det som om hun også syntes det var ubehagelig, for hun var rask med å gå. Pjuuh. Heldigvis ikke mer tannlege på meg. 

hits