ingrid gurine

YOLO

  • 23.11.2012 - 15:19

You only live once... Grip dagen... Lev i nuet...

Slike setninger pleide vre (og p en mte fremdeles er) mitt livsmotto. mte hver dag som om det var din siste, gjre det du nsker i dag og ikke utsette det til i morgen. Bare vre til. Her og n. I dag. Det burde da ikke vre s vanskelig?
S hvordan har det seg da at jeg tilbringer dagene mine i pysjen, med uvasket hr i en dult p hodet, brillene p nasen og ynene enten lukket eller festet p tv-skjermen? Jeg, som skulle "redde" verden.



Jeg vet ikke helt hvor og nr det gikk galt. P en mte har det vrt flt hele tiden, men det har ikke vrt uholdbart. Jeg har klart leve med det (p en mte). Da jeg gikk p videregende var jeg spass "flink" at lrerne brydde seg ikke om mitt hye fravr. Jeg kunne fint bare vre hjemme noen dager om humret ikke var p topp. Jeg flte heller ikke jeg gikk glipp av noe srlig heller, da jeg ikke er av den mest sosiale typen. Venner hadde jeg da, men de rulerte litt. Jeg kunne jo ikke risikere at de gikk lei av meg, s jeg byttet rutinemessig p hvem jeg var med. Resultatet? Jeg sitter her n og har ingen venner fra videregende. Og hva med dem fra tidligere r, fra grunnskolen? Jo, noen av dem er der jo. Jeg vet at viss jeg ringer dem, legger de ikke p. Men jeg omgs dem ikke. Kanskje er det min egen feil, men jeg kan med hnda p hjertet si at jeg har prvd mitt beste. Kanskje jeg bare var for sen?

S n sitter jeg er, ustelt og deppa. Uten noen andre snakke med en min stakkars kjreste og familie. P den andre siden sitter en tidligere god venninne som jeg har delt mange gode opplevelser med, og har sin egen personlige krise som jeg personlig synes er mye mye mye verre enn min - nemlig kreft i nr familie. Men jeg orker ikke bry meg, orker ikke ta kontakt, orker s vidt sende henne en tanke. Forferdelige meg...
Samtidig er det ogs en tidligere god venninne som opplever samlivsbrudd. Jeg tenker p hvor flt det m vre for henne, men kommer ikke lengre enn det. Jeg prvde ta kontakt med henne, men jeg endte opp p baderomsgulvet grtende over hvor drlig person jeg var som ikke orket vre en venn. S jeg vurderte slette Facebook og sl av mobilen. G under jorden. Men jeg orket ikke det heller. S jeg gjemmer meg heller inne i leiligheten, hvor ingen kan finne meg.



Dessverre m jeg jo ut noen ganger. Nr man er nedfor orker man ikke ta vare p seg selv, noe som for meg resulterte i en kjempekjekk betennelse i ei visdomstann. S jeg mtte til tannlegen. Tre ganger p tre uker. Det gikk fint, jeg orket jo ikke grue meg. Det dumme var at siste gangen mtte jeg jo selvflgelig mte p kjennsfolk. Det er utrolig slitsomt presse frem et smil og smsnakke nr man aller helst har lyst grave seg ned. Men heldigvis for meg virket det som om hun ogs syntes det var ubehagelig, for hun var rask med g. Pjuuh. Heldigvis ikke mer tannlege p meg.

hits