ingrid gurine

3096 dager.

  • 21.03.2012 - 20:43

For nærmest en halv evighet siden fikk moren min selvbiografien til Natacha Kampusch, 3096 dager, i posten. Ettersom jeg har ei eviglang venteliste av bøker jeg skal lese, tok det litt tid før jeg kom til den. Nå er den derimot lest, og jeg sitter igjen med blandene inntrykk.

Under hele boka fikk jeg sterk følelse av at Natacha hadde fått det såkalte Stockholmsyndromet, for meg var det egentlig ganske tydelig at hun ble rammet av dette slik som hun snakker om og nærmest forsvarer kidnapperen sin. I boka nekter derimot Natacha for dette som om det skulle være bunnen av skam å oppnå det, noe jeg ikke ser det er. Som hun skriver, ja han gjorde henne vondt, men han var også den eneste personen som kunne holde henne i live. Slik som hunden som ikke biter handa som slår den, fordi det er denne handa som gir den mat.

Det er en gripende bok. Man kan ikke la være å tenke på hvilken skjebne jenta har blitt utsatt for, og hvor tøft det har vært for henne - både under fangenskapet og i tiden etterpå. Hun mistet hele barndommen sin, kom hjem og ingenting var som før. Men som det står bak på boka: "Dette er historien til en kriger, som holdt ut det ufattelige og som aldri lot seg knekke." Skal du lese én biografi i år, vil jeg anbefale denne. 



Husker du ikke Natacha Kampusch? Les om henne her.

hits