ingrid gurine

Tanzania '12: søndag 08. januar

  • 20.02.2012 - 16:41

Det er merkelig å skulle skrive om noe som hendte for over én måned siden, men samtidig er det kjekt å se tilbake på det man har opplevd. Året 2012 startet for meg med en eventyrlig reise ned til Tanzania, et land som liggeri Øst-Afrika og som blir ansett som minst utviklet av FN. Befolkningen i landet har en gjennomsnitlig forventet levealder på knappe 58 år, og like under 73% av innbyggerne (15 år og eldre) kan lese og skrive. Landet er derimot i utvikling, noe som var hovedtemaet for reisen vår. Helsetilbudene blir stadig bedre og mer tilgjengelig, barn går lengre på skolen (for barn flest er det obligatorisk) og antall arbeidsplasser er stigende. Mange tanzanyanere ser for seg en bedre fremtid, med mindre korrupsjon (som for tiden er et alvorlig stort problem i landet), gode ledere og økonomisk stabilitet. 

Det er merkelig å tenke på at jeg for bare seks dager siden befant meg i den rikeste og største byen i Tanzania, Dar es Salaam, og at jeg på en seks ukers tid har reist landet rundt i buss og sett på hva landet har å by på - både i positiv og negativ retning. Jeg skal skrive mer om Tanzania og hva jeg har opplevd under min reise i landet i dagene som kommer. I dag skal jeg først og fremst skrive om mitt første inntrykk av landet, dagen jeg landet - 08. januar. 

Jeg fløy alene (til mammas store bekymring) ned til Tanzania, og var en smule bekymret for om jeg i det hele tatt ville bli plukket opp på flyplassen. Reiselederen sa han hadde ordnet det, men var mannen han sendte som taxisjåfør til å stole på? Første store bekymring var derimot om kofferten min var å finne på rullebåndet i Dar, eller om den lå igjen på en annen flyplass eller var i noen andres hender. Jeg fant den fort, heldigvis, og fikk tullet meg ut døra på flyplassen. Taxisjåfør på taxisjåfør sto like utenfor og ropte på de reisende for at de skulle velge å kjøre med akkurat dem. Jeg så meg rundt etter min sjåfør, og etter noen få sekund så jeg en mann med et skilt i handa hvor det stod "Ingrid Gurine Nilsen". Jeg var i trygge hender. 
Det tok en femten-tjue minutter å kjøre fra flyplassen til hostellet hvor vi skulle bo - som forøvrig var YMCA. Bilen jeg satt i var fin og i god standard, så at den kjørte en smule fort brydde jeg meg egentlig ikke noe om. Jeg tok det mest som en selvfølge at trafikken ikke skulle være slik den er i lille Norge. Vi kom oss trygt fram til YMCA, jeg fikk et rom og begynte å se etter mine andre reisekameraer (vi var tyve til sammen). Klokken 17 møttes vi alle sammen, og studieturen var begynt.

Standarden på YMCA var ikke noe særlig å skryte av, men ettersom dette var første sovested på turen la jeg ikke helt merke til den lave standarden før etter at vi hadde flyttet på oss. Jeg tok det nærmest som en selvfølge at det skulle være mygg på rommet, firfisler på veggene og varmt som i tropene mens vi sov. Jeg tok det som en selvfølge at vannet ikke skulle være varmt eller med justerbart trykk, og at badene skulle være felles. Jeg hadde tilogmed forventet meg at ikke alt skulle være rent! Det var som sagt først da vi flyttet på oss og kom til Zanzibar (og forøvrig resten av turen, frem til Moshi) at jeg innså at standarden på YMCA var noe i laveste laget selv for Afrika å være. Men vi overlevde alle mann, og lav standard er jo på en måte en del av opplevelsen. 

Det er ikke mange bildene jeg har fra den første dagen, men jeg har ett bilde tatt da vi spiste middag første kvelden i Dar. 



hits