ingrid gurine

Tanker.

  • 26.12.2011 - 17:24

Det nærmer seg avreise. Jeg føler tida bare har fløyet forbi, som om det var i går jeg fikk vite at jeg kom inn på førstevalget mitt av studier. Som om det var maks et halvt år siden jeg var i Kenya, mens det egentlig er nærmere to år siden. Det er når tiden går så fort, at man merker at tiden er knapp her på jord. Og det er når noen du vet om drar bort eller blir skadet, at du innser hvor sårbart livet er.

Jeg prøver hele tiden å overbevise meg selv om at livet er bra. Jeg bor i Norge, jeg har alt og litt til. Livet skal være godt. Men det er vanskelig å sette pris på det man har, når man vet at så altfor mange ikke har det de trenger - ikke engang mat på bordet eller hus over hodet. Det var vel kanskje derfor også at julegaven jeg satte mest pris på i år, var den jeg fikk av en av mine brødre: 30 hivtester til UNICEF. 

For tida leser jeg ei bok om Pakistan, og ettersom landet ble dannet på grunn av religion er selvfølgelig religion en dle av boka. Forfatteren, Imran Khan, er troende muslim, og måten han skriver på får meg til å ønske at jeg var troende. Ikke muslim eller kristen, men mer på en New Age-måte. At jeg var fokusert på å behandle kroppen min riktig, å være et godt medmenneske, gjøre gode gjerninger og så videre. At noe jeg trodde på gjorde meg  sterkt fokusert på dette. Nå er det mer av og på, jeg skulle ønske jeg var "god" hele tiden. Og Imran Khan får meg til å tro at å tro på noe er rette veien å gå for dette. Kanskje dagene blir litt lettere da også?




hits