ingrid gurine

I'm just surviving.

  • 16.04.2011 - 21:50

At livet er som en berg- og dalbane får jeg virkelig erfare til tider. Jeg har svevd på en rosa sky og gått på røde roser til tross for brudd med typen. Jeg har for en gangs skyld i livet mitt klart å fokusere på det positive fremfor det negative. Russebuksa har kommet på, og samholdet i klassen og på trinnet generelt er bedre enn noen gang. Jeg går en spennende tid i møte.
Så skjer det noe, da. Vogna du sitter i når toppen av bakken, og da er det jo bare én vei å gå - nedover. Og det går fort. Det stopper ikke før du når bunnen. Og der er jeg nå. Ikke det at jeg tror du bryr deg - janteloven lenge leve -, jeg skriver dette først og fremst for meg selv. Utrolig hvor mye inspirasjon man kan få av en nedtur! Kanskje jeg finner frem skriveblokka og begynner å skrive låter igjen?

De sier "det er i motbakke det går oppover". Hvor fort oppover det går, sier de ingenting om. Det eneste som er sikkert er at alle nedoverbakker i livets berg- og dalbane går fort. Fryktelig fort. Jeg hadde det helt fantastisk jeg for kun en time siden! Det er så lite som skal til, det er skremmende.

Folk vil bare det beste. Noen ganger er det beste for noen, det verste for noen andre. Slik er det nå. At ikke livene bare kan være synkroniserte - "jeg-er-glad-når-du-er-glad-opplegg". Vel, livet er vel ikke så enkelt, hva vet vel jeg? Har jo "kun" atten års erfaring.

Denne sangen går på repeat inne i hodet mitt nå:

hits