ingrid gurine

Words from a silent mind

  • 05.02.2015 - 00:57

Hei og hopp!

Det er over to år siden jeg sist skrev et innlegg på bloggen, men i ny og ne titter det inn en e-post om at noen har lagt igjen en kommentar. Alltid like koselig, men alltid like merkelig. Leser folk fremdeles bloggen min etter så lang tid uten aktivitet? Hva er det de leser om? Hva har jeg skrevet som gjør at folk fremdeles finner frem til den gamle bloggen til en samfunnsengasjert tenåring som for lengst har lagt "pennen" på hylla? Jeg måtte rett og slett ta meg en liten runde på min egen blogg for å friske opp litt i hva den inneholdt. Jeg husker selvfølgelig mye av det jeg har skrevet og hva det var som engasjerte meg, men når jeg leser gamle innlegg blir jeg nesten litt imponert over hvor mye tid og engasjement jeg har lagt i denne bloggen. Og hvor mye fikk jeg igjen for det?




Jeg har konkludert med at jeg engasjerte meg for mye. Jeg ville lese alt, lære alt, dele alt, oppleve alt, være alt. Redde verden, redde miljøet, redde fattige. Jeg glemte meg selv. Etter å ha vært på studietur i Tanzania i nesten seks uker, ble jeg syk. Jeg trodde lenge det var influensa, men det var merkelig hvor lenge den skulle vare. Helt til jeg ikke kom meg opp av senga, og ble liggende i altfor mange måneder. Da jeg til slutt kom meg opp igjen, valgte jeg å endre meg selv. Tenkte det kunne være redningen. Og forsåvidt så var det jo det, men ikke helt. Jeg savner å være engasjert. Jeg savner å kunne lese seg opp i noe man har interesse for, og å kunne delta i diskusjoner om det ene og det andre. Nå er jeg redd for å åpne munnen fordi alt jeg sier og gjør blir analysert over og over igjen i hodet mitt i flere dager etterpå. Det er slitsomt, så jeg holder heller tankene og meningene mine for meg selv.



Da jeg tok en liten runde blant innleggene mine nå, slo det meg at jeg har hatt det slik altfor lenge. Særlig dette innlegget beskriver hvordan jeg har det nå, og hvordan jeg har hatt det i en god stund. Forskjellen er at jeg nå vet at det er noe som er gale med tankegangen min, men det er fremdeles vanskelig å ikke la seg føle til bry. En annen ting som slo meg er hvordan framtidsplanene mine har endret seg, både med vilje og uvilje. Jeg ville bli noe "stort", jeg ville studere i flere år på universitetet og bidra til å endre samfunnet på en eller annen måte. I dette innlegget har jeg skrevet litt om det, og tilføyd at det kanskje ville bli for tøft å jobbe innenfor samfunns- eller statsvitenskap, og at jeg kanskje derfor burde ta "den lette veien" - bli lærer eller sykepleier. Det stakk litt i hjertet da jeg leste det, for saken er nemlig at jeg i dag er kommet halvveis på en bachelorgrad i sykepleie. Og jeg vet - selv om studiet er ufattelig krevende og at sykepleien er et ansvarstungt yrke - at jeg har tatt den lette veien. Sykdommen var sterkere enn pågangsmot og viljestyrke. Men jeg har det jo bra da, på et vis :-)

YOLO

  • 23.11.2012 - 15:19

You only live once... Grip dagen... Lev i nuet...

Slike setninger pleide å være (og på en måte fremdeles er) mitt livsmotto. Å møte hver dag som om det var din siste, gjøre det du ønsker i dag og ikke utsette det til i morgen. Bare være til. Her og nå. I dag. Det burde da ikke være så vanskelig?
Så hvordan har det seg da at jeg tilbringer dagene mine i pysjen, med uvasket hår i en dult på hodet, brillene på nasen og øynene enten lukket eller festet på tv-skjermen? Jeg, som skulle "redde" verden.



Jeg vet ikke helt hvor og når det gikk galt. På en måte har det vært fælt hele tiden, men det har ikke vært uholdbart. Jeg har klart å leve med det (på en måte). Da jeg gikk på videregående var jeg såpass "flink" at lærerne brydde seg ikke om mitt høye fravær. Jeg kunne fint bare være hjemme noen dager om humøret ikke var på topp. Jeg følte heller ikke jeg gikk glipp av noe særlig heller, da jeg ikke er av den mest sosiale typen. Venner hadde jeg da, men de rulerte litt. Jeg kunne jo ikke risikere at de gikk lei av meg, så jeg byttet rutinemessig på hvem jeg var med. Resultatet? Jeg sitter her nå og har ingen venner fra videregående. Og hva med dem fra tidligere år, fra grunnskolen? Jo, noen av dem er der jo. Jeg vet at viss jeg ringer dem, legger de ikke på. Men jeg omgås dem ikke. Kanskje er det min egen feil, men jeg kan med hånda på hjertet si at jeg har prøvd mitt beste. Kanskje jeg bare var for sen?

Så nå sitter jeg er, ustelt og deppa. Uten noen andre å snakke med en min stakkars kjæreste og familie. På den andre siden sitter en tidligere god venninne som jeg har delt mange gode opplevelser med, og har sin egen personlige krise som jeg personlig synes er mye mye mye verre enn min - nemlig kreft i nær familie. Men jeg orker ikke bry meg, orker ikke ta kontakt, orker så vidt å sende henne en tanke. Forferdelige meg...
Samtidig er det også en tidligere god venninne som opplever samlivsbrudd. Jeg tenker på hvor fælt det må være for henne, men kommer ikke lengre enn det. Jeg prøvde ta kontakt med henne, men jeg endte opp på baderomsgulvet gråtende over hvor dårlig person jeg var som ikke orket å være en venn. Så jeg vurderte å slette Facebook og slå av mobilen. Gå under jorden. Men jeg orket ikke det heller. Så jeg gjemmer meg heller inne i leiligheten, hvor ingen kan finne meg.



Dessverre må jeg jo ut noen ganger. Når man er nedfor orker man ikke ta vare på seg selv, noe som for meg resulterte i en kjempekjekk betennelse i ei visdomstann. Så jeg måtte til tannlegen. Tre ganger på tre uker. Det gikk fint, jeg orket jo ikke å grue meg. Det dumme var at siste gangen måtte jeg jo selvfølgelig møte på kjennsfolk. Det er utrolig slitsomt å presse frem et smil og småsnakke når man aller helst har lyst å grave seg ned. Men heldigvis for meg virket det som om hun også syntes det var ubehagelig, for hun var rask med å gå. Pjuuh. Heldigvis ikke mer tannlege på meg. 

Sting i hjertet - uten grunn.

  • 20.09.2012 - 14:30

Når kvelden kommer og jeg skal legge meg til å sove, kommer alle mulige slags tanker opp i hodet og vekker meg opp. Noen av dem er verdt å bli bekymret for, som at jeg skal dø en dag, men andre tanker som får det til å gnage langt inn i hjerterota på meg er fillesaker. Hendelser som hendte for en årrekke siden, og som helt sikkert ingen andre enn jeg husker. Jeg klarer ikke å legge dem fra meg. Tanken på hvor dum jeg følte meg da de skjedde, følger med meg til denne dag. Kanskje klarer jeg ikke legge ting bak meg, gå videre? Men hvorfor slike teite hendelser?

Som den gangen jeg på 4H-møte oppropet svarte med mhm i stedet for ja, slik alle andre gjør, og de eldre ungdommene begynte å le og hviske seg i mellom.

Som da jeg en gang på videregående klarte å uttale chilinøtter feil, og guttene i klassen fikk seg en god latter.

Som den dagen jeg var teit nok å si til min bestevenninne at hun ikke passet hull i ørene.

Som alle de gangene jeg har svart feil på et spørsmål fra læreren.

Og inne i mitt lille hode har alle disse hendelsene (og flere med dem) blitt til at folk finner meg dum. Og hvem vil vel være med dumme mennesker? Så disse hendelsene blir av meg tolket som grunn til at jeg ikke har kontakt med noen av mine tidligere klassekamerater, at jeg ikke fant meg noen å "henge med" i Kristiansand, at jeg for det meste sitter rolig og stum i pausene på jobb mens kollegaene prater om alt og ingenting. Ja, mye kan finne sted i toppen hos meg en sen kveld.

Long time no see

  • 18.09.2012 - 16:39

Hei alle sammen (om dere fremdeles er der)

Jeg har hatt det travelt, slitsomt, tungt og vanskelig siden jeg kom hjem fra Tanzania. Å reise til Afrika er noe av det beste jeg har gjort - det kjekkeste, morsomste, mest lærerike, interessante og spennende - men det har også vært det tyngste, tøffeste, vanskeligste og utmattende. Ikke på grunn av vanskelighetene som er å se der nede, men på grunn av meg og hvordan jeg er. Jeg har alltid hatt det litt vanskelig, men har allikevel klart å gjøre det jeg vil gjøre her i verden. Jeg har jo tross alt vært i Afrika to ganger, og jeg er bare tjue år! 
Men ettersom jeg har blitt eldre, og spesielt etter tanzaniaturen, har jeg måttet innse at jeg ikke fungerer optimalt. Jeg klarer ikke gjøre det jeg vil, jeg blir så sliten. Jeg har måttet innse at jeg kanskje ikke kan arbeide for å "redde" Afrika allikevel, at jeg kanskje må ta til takke med et "enklere" yrke (om jeg i det hele tatt klarer det). Det er trist.

De siste dagene har jeg tenkt mye på å begynne å blogge igjen. Men dersom jeg starter, vil bloggen bli noe annerledes. Jeg har ikke lengre energien til å sette meg inn i samfunnsspørsmål og politiske debatter. Jeg leser ikke lengre Aftenposten Innsikt, men VG. Jeg vraker nyhetene til fordel for Gøy på landet. Noen vil kanskje si jeg har forandret meg, og kanskje har jeg det. Jeg spiser mer og mer kjøtt, og handler mer og mer ting jeg nødvendigvis ikke må ha. Men innerst inne er jeg jo fremdeles meg selv - sosialisten, økoterianeren, afrikaelskeren, samfunnsentusiasten, amnestyaktivisten - disse sidene har bare måttet vike til side for at jeg skal kunne komme meg opp om morgenen (noe jeg forøvrig ikke gjør så ofte) og komme meg gjennom dagene. Jeg trenger å ikke tenke, leve overfladisk, leve livet uten å tenke på alt og alle som blir negativt påvirket av vår levemåte.

Så sånn er det. Hvordan har dere det, da? :-) 






Når en brødbaker baker...

  • 24.03.2012 - 17:11

Hver dag byr på nye utfordringer. I dag var utfordringen å bake brød. Vel, utfordring og utfordring. Det gikk bedre enn forventet. Eneste gjæret som var litt tullete, men resultatet ble da bra så kan jo ikke ha bommet helt. 









Jeg kom frem til at det var mye mer økonomisk å bake brød selv (eller... med ferdigpakke da) enn å kjøpe brød i butikken. Jeg er opptatt av å spise sunt, og skal man ha et godt, sunt brød koster det fort over 35 kroner for ett. Kjøper man heller en pakke med en sunn brødblanding, får man fort to brød for under tjue kroner. Ikke verst synes jeg. 

Og siden det er jubileumsår for Thorbjørn Egner i år (100 år siden han ble født), fyller jeg på med hans kjente bakesang. Selv om det er pepperkaker det blir bakt i denne sangen, synes jeg nå den er passende allikevel :-) Gode minner! 

 

Skjev fordeling.

  • 23.03.2012 - 15:33

At verden er urettferdig er ikke noe nytt. Vi i Norge har for eksempel mye mer av materielle goder enn folk i Kenya, og selv innad i Kenya er det mange som har mye mer enn andre. Jeg synes dette blir mye mer "virkelig" om man setter tall på det. Det skal ikke dreie seg om materielle goder (som ikke alle er like nødvendige), men om noe vi alle trenger for å overleve - mat.

Tall fra FNs organisasjon for mat og jordbruk (FAO) viser at så mange som 925 millioner mennesker er underernærte (2010), og disse er spredt over hele verden:
- 578 millioner i Asia og Stillehavet
- 239 millioner i Afrika sør for Sahara
- 53 millioner i Latin-Amerika og Karibbien
- 37 millioner i Midtøsten og Nord-Afrika
- 19 millioner i høy-inntektsland



Spesielt det siste tallet viser at forskjeller innad i selv rike land, kan være temmelig store. I Norge sies det for eksempel at 100 000 barn lever under fattigdomssgrensa. Disse får jo selvsagt tilstrekkelig med mat, men kan kanskje ikke delta på fritidsaktiviteter eller handle nye klær til skolestart.

Nå kommer jeg til den syke delen. Ja, jeg finner det ganske sprøtt. For mens nesten 1 milliard mennesker ikke får tilstrekkelig mat og 1/5 mennesker på jord legger seg sultne, er det 1.5 milliarder mennesker som er overvektige. Mens 1/3 av 9 millioner barn som dør før fylte fem år dør av underernæring, er 43 millioner barn i samme alder overvektige eller lider av fedme. I tillegg har man også dem som også får i seg nok mat, men ikke næringsrik mat - tilsammen gjelder dette 2 milliarder mennesker. En kropp som vokser trenger rikelig med vitaminer og mineraler, for ikke å snakke om energi - noe du helt sikkert har hørt minst to ganger i oppveksten din. Mangel på dette kan føre til mange alvorlige sykdommer og/eller funksjonshemminger, og i verste fall død. I dag finnes det 178 millioner barn under fem år i verden som er kortvokst grunnet under- og/eller feilernæring.

Som jeg har nevnt kan forskjellene innad i land være store, selv når det gjelder under- og overvekt:
- Filippinene: 32% av barn under 5 år er undervektige, mens 27% av voksne kvinner er overvektige/kraftige.
- Egypt: Nesten 20% av befolkningen lever på under 1 dollar dagen, mens det samtidig er flere overvektige enn undervektige barn. I tillegg er 30% av de voksne kraftige.



 Kilde: World Disasters Report 2011 Focus on hunger and malnutrition (IRRC)

3096 dager.

  • 21.03.2012 - 20:43

For nærmest en halv evighet siden fikk moren min selvbiografien til Natacha Kampusch, 3096 dager, i posten. Ettersom jeg har ei eviglang venteliste av bøker jeg skal lese, tok det litt tid før jeg kom til den. Nå er den derimot lest, og jeg sitter igjen med blandene inntrykk.

Under hele boka fikk jeg sterk følelse av at Natacha hadde fått det såkalte Stockholmsyndromet, for meg var det egentlig ganske tydelig at hun ble rammet av dette slik som hun snakker om og nærmest forsvarer kidnapperen sin. I boka nekter derimot Natacha for dette som om det skulle være bunnen av skam å oppnå det, noe jeg ikke ser det er. Som hun skriver, ja han gjorde henne vondt, men han var også den eneste personen som kunne holde henne i live. Slik som hunden som ikke biter handa som slår den, fordi det er denne handa som gir den mat.

Det er en gripende bok. Man kan ikke la være å tenke på hvilken skjebne jenta har blitt utsatt for, og hvor tøft det har vært for henne - både under fangenskapet og i tiden etterpå. Hun mistet hele barndommen sin, kom hjem og ingenting var som før. Men som det står bak på boka: "Dette er historien til en kriger, som holdt ut det ufattelige og som aldri lot seg knekke." Skal du lese én biografi i år, vil jeg anbefale denne. 



Husker du ikke Natacha Kampusch? Les om henne her.

Øst-Afrika - for en fantastisk natur.

  • 20.03.2012 - 21:18










Alle foto: www.nationalgeographic.com

Min flinke tremenning skal starte kafé i Nairobi, Kenya!

  • 20.03.2012 - 19:01

Det var med stor iver jeg leste meg gjennom innlegg etter innlegg på bloggen til Kjersti (link her). Hun har alltid vært ei jente som har stått på sitt og har klart seg bra. Hun er for tiden på reise rundt jorda, noe som i seg selv er en unik opplevelse. Men om et års tid skal hun altså toppe dette ved å flytte til Nairobi for å starte en kafé. Jeg er mektig imponert bare over at hun har turt å ta den avgjørelsen, og håper for alt i verden at hun lykkes med det. 



Kjersti (som forøvrig er født i 1991) befinner seg for tiden i Nairobi, og jeg kan trygt si jeg misunner henne stort! Når hun har startet opp kaféen sin kommer jeg mer enn gjerne på besøk :-) 

Ta en titt på bloggen hennes da vel, jeg garanterer at du også blir imponert!

www.themurmuration.net

Kampen for/mot miljøet

  • 20.03.2012 - 09:34

Det er mye verdens stormakter ikke kommer til enighet om. Hvordan de skal takle klimaendringer og miljøkrisen som kan følge er én av dem. De står rett og slett på stedet hvil.

En av årsakene til dette er at det ikke er enighet om hvem som skal ta det største ansvaret. Klima og miljø er såklart et felles anliggende, men årsakene til endringene i det er ikke like mye felles. Det er ingen hemmelighet at vi rike land i "nord" har pøst ut med klimagasser og forårsaket hull i ozonlaget, økte temperaturer og hevet vannstand i vår vei til velstand. Da må jo de fattige land i "sør" få lov til å gjøre det samme?

Jeg er ikke uenig i dette, men synes heller man bør satse på andre former for energi enn de ikke-fornybare (olje, kull, gass). For mens vi i nord (i alle fall for Norges del) går mer og mer vekk fra kull (som er den mest forurensende av de ikke-fornybare energikildene), øker sterk voksende økonomier som Kina og India sitt forbruk av nettopp kull. I forrige måneds utgave av Aftenposten Innsikt kunne man lese at det er så mange som fire nye kullkraftverk som starter opp hver uke i Kina og India. Økningen i disse landene er større enn reduksjonen i vestlige land, så vår kamp er på en måte til ingen nytte. Enda!


Dagbrudd i Jharia, India. Kull som blir etterlatt i dagen, tar fyr når det kommer i kontant med oksygen. Slike 
kullbranner et ekstremt forurensende og ødeleggende for både miljø og mennesker. Kilde: Greenpeace


For Kina er et av landene som kommer til å bli rammet hardest av klimaendringer. Når disse treffer inn, må det vel gå opp et lys for kineserne og få dem til å investere mer i fornybare energikilder? Jeg tviholder i alle fall på håpet.

hits