ingrid gurine

Words from a silent mind

  • 05.02.2015 - 00:57

Hei og hopp!

Det er over to r siden jeg sist skrev et innlegg p bloggen, men i ny og ne titter det inn en e-post om at noen har lagt igjen en kommentar. Alltid like koselig, men alltid like merkelig. Leser folk fremdeles bloggen min etter s lang tid uten aktivitet? Hva er det de leser om? Hva har jeg skrevet som gjr at folk fremdeles finner frem til den gamle bloggen til en samfunnsengasjert tenring som for lengst har lagt "pennen" p hylla? Jeg mtte rett og slett ta meg en liten runde p min egen blogg for friske opp litt i hva den inneholdt. Jeg husker selvflgelig mye av det jeg har skrevet og hva det var som engasjerte meg, men nr jeg leser gamle innlegg blir jeg nesten litt imponert over hvor mye tid og engasjement jeg har lagt i denne bloggen. Og hvor mye fikk jeg igjen for det?




Jeg har konkludert med at jeg engasjerte meg for mye. Jeg ville lese alt, lre alt, dele alt, oppleve alt, vre alt. Redde verden, redde miljet, redde fattige. Jeg glemte meg selv. Etter ha vrt p studietur i Tanzania i nesten seks uker, ble jeg syk. Jeg trodde lenge det var influensa, men det var merkelig hvor lenge den skulle vare. Helt til jeg ikke kom meg opp av senga, og ble liggende i altfor mange mneder. Da jeg til slutt kom meg opp igjen, valgte jeg endre meg selv. Tenkte det kunne vre redningen. Og forsvidt s var det jo det, men ikke helt. Jeg savner vre engasjert. Jeg savner kunne lese seg opp i noe man har interesse for, og kunne delta i diskusjoner om det ene og det andre. N er jeg redd for pne munnen fordi alt jeg sier og gjr blir analysert over og over igjen i hodet mitt i flere dager etterp. Det er slitsomt, s jeg holder heller tankene og meningene mine for meg selv.



Da jeg tok en liten runde blant innleggene mine n, slo det meg at jeg har hatt det slik altfor lenge. Srlig dette innlegget beskriver hvordan jeg har det n, og hvordan jeg har hatt det i en god stund. Forskjellen er at jeg n vet at det er noe som er gale med tankegangen min, men det er fremdeles vanskelig ikke la seg fle til bry. En annen ting som slo meg er hvordan framtidsplanene mine har endret seg, bde med vilje og uvilje. Jeg ville bli noe "stort", jeg ville studere i flere r p universitetet og bidra til endre samfunnet p en eller annen mte. I dette innlegget har jeg skrevet litt om det, og tilfyd at det kanskje ville bli for tft jobbe innenfor samfunns- eller statsvitenskap, og at jeg kanskje derfor burde ta "den lette veien" - bli lrer eller sykepleier. Det stakk litt i hjertet da jeg leste det, for saken er nemlig at jeg i dag er kommet halvveis p en bachelorgrad i sykepleie. Og jeg vet - selv om studiet er ufattelig krevende og at sykepleien er et ansvarstungt yrke - at jeg har tatt den lette veien. Sykdommen var sterkere enn pgangsmot og viljestyrke. Men jeg har det jo bra da, p et vis :-)

YOLO

  • 23.11.2012 - 15:19

You only live once... Grip dagen... Lev i nuet...

Slike setninger pleide vre (og p en mte fremdeles er) mitt livsmotto. mte hver dag som om det var din siste, gjre det du nsker i dag og ikke utsette det til i morgen. Bare vre til. Her og n. I dag. Det burde da ikke vre s vanskelig?
S hvordan har det seg da at jeg tilbringer dagene mine i pysjen, med uvasket hr i en dult p hodet, brillene p nasen og ynene enten lukket eller festet p tv-skjermen? Jeg, som skulle "redde" verden.



Jeg vet ikke helt hvor og nr det gikk galt. P en mte har det vrt flt hele tiden, men det har ikke vrt uholdbart. Jeg har klart leve med det (p en mte). Da jeg gikk p videregende var jeg spass "flink" at lrerne brydde seg ikke om mitt hye fravr. Jeg kunne fint bare vre hjemme noen dager om humret ikke var p topp. Jeg flte heller ikke jeg gikk glipp av noe srlig heller, da jeg ikke er av den mest sosiale typen. Venner hadde jeg da, men de rulerte litt. Jeg kunne jo ikke risikere at de gikk lei av meg, s jeg byttet rutinemessig p hvem jeg var med. Resultatet? Jeg sitter her n og har ingen venner fra videregende. Og hva med dem fra tidligere r, fra grunnskolen? Jo, noen av dem er der jo. Jeg vet at viss jeg ringer dem, legger de ikke p. Men jeg omgs dem ikke. Kanskje er det min egen feil, men jeg kan med hnda p hjertet si at jeg har prvd mitt beste. Kanskje jeg bare var for sen?

S n sitter jeg er, ustelt og deppa. Uten noen andre snakke med en min stakkars kjreste og familie. P den andre siden sitter en tidligere god venninne som jeg har delt mange gode opplevelser med, og har sin egen personlige krise som jeg personlig synes er mye mye mye verre enn min - nemlig kreft i nr familie. Men jeg orker ikke bry meg, orker ikke ta kontakt, orker s vidt sende henne en tanke. Forferdelige meg...
Samtidig er det ogs en tidligere god venninne som opplever samlivsbrudd. Jeg tenker p hvor flt det m vre for henne, men kommer ikke lengre enn det. Jeg prvde ta kontakt med henne, men jeg endte opp p baderomsgulvet grtende over hvor drlig person jeg var som ikke orket vre en venn. S jeg vurderte slette Facebook og sl av mobilen. G under jorden. Men jeg orket ikke det heller. S jeg gjemmer meg heller inne i leiligheten, hvor ingen kan finne meg.



Dessverre m jeg jo ut noen ganger. Nr man er nedfor orker man ikke ta vare p seg selv, noe som for meg resulterte i en kjempekjekk betennelse i ei visdomstann. S jeg mtte til tannlegen. Tre ganger p tre uker. Det gikk fint, jeg orket jo ikke grue meg. Det dumme var at siste gangen mtte jeg jo selvflgelig mte p kjennsfolk. Det er utrolig slitsomt presse frem et smil og smsnakke nr man aller helst har lyst grave seg ned. Men heldigvis for meg virket det som om hun ogs syntes det var ubehagelig, for hun var rask med g. Pjuuh. Heldigvis ikke mer tannlege p meg.

Sting i hjertet - uten grunn.

  • 20.09.2012 - 14:30

Nr kvelden kommer og jeg skal legge meg til sove, kommer alle mulige slags tanker opp i hodet og vekker meg opp. Noen av dem er verdt bli bekymret for, som at jeg skal d en dag, men andre tanker som fr det til gnage langt inn i hjerterota p meg er fillesaker. Hendelser som hendte for en rrekke siden, og som helt sikkert ingen andre enn jeg husker. Jeg klarer ikke legge dem fra meg. Tanken p hvor dum jeg flte meg da de skjedde, flger med meg til denne dag. Kanskje klarer jeg ikke legge ting bak meg, g videre? Men hvorfor slike teite hendelser?

Som den gangen jeg p 4H-mte oppropet svarte medmhm i stedet for ja, slik alle andre gjr, og de eldre ungdommene begynte le og hviske seg i mellom.

Som da jeg en gang p videregende klarte uttale chilintterfeil, og guttene i klassen fikk seg en god latter.

Som den dagen jeg var teit nok si til min bestevenninne at hun ikke passet hull i rene.

Som alle de gangene jeg har svart feil p et sprsml fra lreren.

Og inne i mitt lille hode har alle disse hendelsene (og flere med dem) blitt til at folk finner meg dum. Og hvem vil vel vre med dumme mennesker? S disse hendelsene blir av meg tolket som grunn til at jeg ikke har kontakt med noen av mine tidligere klassekamerater, at jeg ikke fant meg noen "henge med" i Kristiansand, at jeg for det meste sitter rolig og stum i pausene p jobb mens kollegaene prater om alt og ingenting. Ja, mye kan finne sted i toppen hos meg en sen kveld.

Long time no see

  • 18.09.2012 - 16:39

Hei alle sammen (om dere fremdeles er der)

Jeg har hatt det travelt, slitsomt, tungt og vanskelig siden jeg kom hjem fra Tanzania. reise til Afrika er noe av det beste jeg har gjort - det kjekkeste, morsomste, mest lrerike, interessante og spennende - men det har ogs vrt det tyngste, tffeste, vanskeligste og utmattende. Ikke p grunn av vanskelighetene som er se der nede, men p grunn av meg og hvordan jeg er. Jeg har alltid hatt det litt vanskelig, men har allikevel klart gjre det jeg vil gjre her i verden. Jeg har jo tross alt vrt i Afrika to ganger, og jeg er bare tjue r!
Men ettersom jeg har blitt eldre, og spesielt etter tanzaniaturen, har jeg mttet innse at jeg ikke fungerer optimalt. Jeg klarer ikke gjre det jeg vil, jeg blir s sliten. Jeg har mttet innse at jeg kanskje ikke kan arbeide for "redde" Afrika allikevel, at jeg kanskje m ta til takke med et "enklere" yrke (om jeg i det hele tatt klarer det). Det er trist.

De siste dagene har jeg tenkt mye p begynne blogge igjen. Men dersom jeg starter, vil bloggen bli noe annerledes. Jeg har ikke lengre energien til sette meg inn i samfunnssprsml og politiske debatter. Jeg leser ikke lengre Aftenposten Innsikt, men VG. Jeg vraker nyhetene til fordel for Gy p landet. Noen vil kanskje si jeg har forandret meg, og kanskje har jeg det. Jeg spiser mer og mer kjtt, og handler mer og mer ting jeg ndvendigvis ikke m ha. Men innerst inne er jeg jo fremdeles meg selv - sosialisten, koterianeren, afrikaelskeren, samfunnsentusiasten, amnestyaktivisten - disse sidene har bare mttet vike til side for at jeg skal kunne komme meg opp om morgenen (noe jeg forvrig ikke gjr s ofte) og komme meg gjennom dagene. Jeg trenger ikke tenke, leve overfladisk, leve livet uten tenke p alt og alle som blir negativt pvirket av vr levemte.

S snn er det. Hvordan har dere det, da? :-)






Nr en brdbaker baker...

  • 24.03.2012 - 17:11

Hver dag byr p nye utfordringer. I dag var utfordringen bake brd. Vel, utfordring og utfordring. Det gikk bedre enn forventet. Eneste gjret som var litt tullete, men resultatet ble da bra s kan jo ikke ha bommet helt.









Jeg kom frem til at det var mye mer konomisk bake brd selv (eller... med ferdigpakke da) enn kjpe brd i butikken. Jeg er opptatt av spise sunt, og skal man ha et godt, sunt brd koster det fort over 35 kroner for ett. Kjper man heller en pakke med en sunn brdblanding, fr man fort to brd for under tjue kroner. Ikke verst synes jeg.

Og siden det er jubileumsr for Thorbjrn Egner i r (100 r siden han ble fdt), fyller jeg p med hans kjente bakesang. Selv om det er pepperkaker det blir bakt i denne sangen, synes jeg n den er passende allikevel :-) Gode minner!

Skjev fordeling.

  • 23.03.2012 - 15:33

At verden er urettferdig er ikke noe nytt. Vi i Norge har for eksempel mye mer av materielle goder enn folk i Kenya, og selv innad i Kenya er det mange som har mye mer enn andre. Jeg synes dette blir mye mer "virkelig" om man setter tall p det. Det skal ikke dreie seg om materielle goder (som ikke alle er like ndvendige), men om noe vi alle trenger for overleve - mat.

Tall fra FNs organisasjon for mat og jordbruk (FAO) viser at s mange som 925 millioner mennesker er underernrte(2010), og disse er spredt over hele verden:
- 578 millioner i Asia og Stillehavet
- 239 millioner i Afrika sr for Sahara
- 53 millioner i Latin-Amerika og Karibbien
- 37 millioner i Midtsten og Nord-Afrika
- 19 millioner i hy-inntektsland



Spesielt det siste tallet viser at forskjeller innad i selv rike land, kan vre temmelig store. I Norge sies det for eksempel at 100 000 barn lever under fattigdomssgrensa. Disse fr jo selvsagt tilstrekkelig med mat, men kan kanskje ikke delta p fritidsaktiviteter eller handle nye klr til skolestart.

N kommer jeg til den syke delen. Ja, jeg finner det ganske sprtt. For mens nesten 1 milliard mennesker ikke fr tilstrekkelig mat og 1/5 mennesker p jord legger seg sultne, er det 1.5 milliarder mennesker som er overvektige. Mens 1/3 av 9 millioner barn som dr fr fylte fem r dr av underernring, er 43 millioner barn i samme alder overvektige eller lider av fedme. I tillegg har man ogs dem som ogs fr i seg nok mat, men ikke nringsrik mat - tilsammen gjelder dette 2 milliarder mennesker. En kropp som vokser trenger rikelig med vitaminer og mineraler, for ikke snakke om energi - noe du helt sikkert har hrt minst to ganger i oppveksten din. Mangel p dette kan fre til mange alvorlige sykdommer og/eller funksjonshemminger, og i verste fall dd. I dag finnes det 178 millioner barn under fem r i verden som er kortvokst grunnet under- og/eller feilernring.

Som jeg har nevnt kan forskjellene innad i land vre store, selv nr det gjelder under- og overvekt:
- Filippinene: 32% av barn under 5 r er undervektige, mens 27% av voksne kvinner er overvektige/kraftige.
- Egypt: Nesten 20% av befolkningen lever p under 1 dollar dagen, mens det samtidig er flere overvektige enn undervektige barn. I tillegg er 30% av de voksne kraftige.



Kilde: World Disasters Report 2011 Focus on hunger and malnutrition (IRRC)

3096 dager.

  • 21.03.2012 - 20:43

For nrmest en halv evighet siden fikk moren min selvbiografien til Natacha Kampusch, 3096 dager, i posten. Ettersom jeg har ei eviglang venteliste av bker jeg skal lese, tok det litt tid fr jeg kom til den. N er den derimot lest, og jeg sitter igjen med blandene inntrykk.

Under hele boka fikk jeg sterk flelse av at Natacha hadde ftt det skalte Stockholmsyndromet, for meg var det egentlig ganske tydelig at hun ble rammet av dette slik som hun snakker om og nrmest forsvarer kidnapperen sin. I boka nekter derimot Natacha for dette som om det skulle vre bunnen av skam oppn det, noe jeg ikke ser det er. Som hun skriver, ja han gjorde henne vondt, men han var ogs den eneste personen som kunne holde henne i live. Slik som hunden som ikke biter handa som slr den, fordi det er denne handa som gir den mat.

Det er en gripende bok. Man kan ikke la vre tenke p hvilken skjebne jenta har blitt utsatt for, og hvor tft det har vrt for henne - bde under fangenskapet og i tiden etterp. Hun mistet hele barndommen sin, kom hjem og ingenting var som fr. Men som det str bak p boka: "Dette er historien til en kriger, som holdt ut det ufattelige og som aldri lot seg knekke." Skal du lese n biografi i r, vil jeg anbefale denne.



Husker du ikke Natacha Kampusch? Les om henne her.

st-Afrika - for en fantastisk natur.

  • 20.03.2012 - 21:18










Alle foto: www.nationalgeographic.com

Min flinke tremenning skal starte kaf i Nairobi, Kenya!

  • 20.03.2012 - 19:01

Det var med stor iver jeg leste meg gjennom innlegg etter innlegg p bloggen til Kjersti (link her). Hun har alltid vrt ei jente som har sttt p sitt og har klart seg bra. Hun er for tiden p reise rundt jorda, noe som i seg selv er en unik opplevelse. Men om et rs tid skal hun alts toppe dette ved flytte til Nairobi for starte en kaf. Jeg er mektig imponert bare over at hun har turt ta den avgjrelsen, og hper for alt i verden at hun lykkes med det.



Kjersti (som forvrig er fdt i 1991) befinner seg for tiden i Nairobi, og jeg kan trygt si jeg misunner henne stort! Nr hun har startet opp kafen sin kommer jeg mer enn gjerne p besk :-)

Ta en titt p bloggen hennes da vel, jeg garanterer at du ogs blir imponert!

www.themurmuration.net

Kampen for/mot miljet

  • 20.03.2012 - 09:34

Det er mye verdens stormakter ikke kommer til enighet om. Hvordan de skal takle klimaendringer og miljkrisen som kan flge er n av dem. De str rett og slett p stedet hvil.

En av rsakene til dette er at det ikke er enighet om hvem som skal ta det strste ansvaret. Klima og milj er sklart et felles anliggende, men rsakene til endringene i det er ikke like mye felles. Det er ingen hemmelighet at vi rike land i "nord" har pst ut med klimagasser og forrsaket hull i ozonlaget, kte temperaturer og hevet vannstand i vr vei til velstand. Da m jo de fattige land i "sr" f lov til gjre det samme?

Jeg er ikke uenig i dette, men synes heller man br satse p andre former for energi enn de ikke-fornybare (olje, kull, gass). For mens vi i nord (i alle fall for Norges del) gr mer og mer vekk fra kull (som er den mest forurensende av de ikke-fornybare energikildene), ker sterk voksende konomier som Kina og India sitt forbruk av nettopp kull. I forrige mneds utgave av Aftenposten Innsikt kunne man lese at det er s mange som fire nye kullkraftverk som starter opp hver ukei Kina og India. kningen i disse landene er strre enn reduksjonen i vestlige land, s vr kamp er p en mte til ingen nytte. Enda!


Dagbrudd i Jharia, India. Kull som blir etterlatt i dagen, tar fyr nr det kommer i kontant med oksygen. Slike
kullbranner et ekstremt forurensende og deleggende for bde milj og mennesker. Kilde: Greenpeace


For Kina er et av landene som kommer til bli rammet hardest av klimaendringer. Nr disse treffer inn, m det vel g opp et lys for kineserne og f dem til investere mer i fornybare energikilder? Jeg tviholder i alle fall p hpet.

hits